Levninger av hvalfanger gjøres klar for helikoptertransport

Levningene av det som trolig er en nederlandsk hvalfanger, gjøres klar for helikoptertransport.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

En skattkiste i fare

Klimaet truer viktige kulturminner fra flere hundre år tilbake på Svalbard. Arkeologene kjemper mot klokka for å berge i alle fall noen av dem.

Forsiktig graves den eldgamle likkista frem. Først med spade og hakke, så ved hjelp av graveskjeer og nennsomme fingre.

Lise Loktu og de andre arkeologene er varsomme, for etter 400 år i jorda er treverk og annet organisk materiale porøst og lett å ødelegge. Målet er å hente ut kista og levningene inni så hele som mulig.

Det var bare et spørsmål om tid før gravstedet til det som trolig er en nederlandsk hvalfanger ville blitt vasket på havet. En gang i tiden hvilte han mye lenger inn på land, her i Smeerenburg på Amsterdamøya, nordvest på Svalbard. Men på grunn av erosjonen, hviler han nå bare noen få meter fra havet.

Utgraving på Svalbard

Andre graver like ved har allerede rast ut, og i skråningen ned mot vannkanten ligger synlige knokler, kistebord og nagler, samt knapper, deler av krittpiper, små tøystykker, og en og annen tann.

Faglig sett kribler det i fingrene til toktleder Lise Loktu, der hun krabber rundt ved graven. For henne representerer gravene i Smeerenburg informasjon som er i ferd med å gå tapt.

– Men samtidig er det helt naturlig. En grav skal jo råtne opp og forsvinne. Her skjer det bare på en litt mer dramatisk måte, forteller Loktu, som til daglig jobber som kulturminnerådgiver hos Sysselmannen på Svalbard.

De siste månedene har hun lest seg kraftig opp på Svalbards fangsthistorie, for å være best mulig forberedt på sommerens utgravning.

Lise Loktu

Lise Loktu er utdannet arkeolog fra NTNU. Siden sist vinter har hun jobbet som kulturminnerådgiver hos Sysselmannen på Svalbard.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

Europas første «oljeeventyr»

Det var meldingen om store mengder hval som brakte spesielt nederlandske og britiske fangstmenn til Svalbard på 1600- og 1700-tallet. Aller helst jaktet de på grønlandshvalen, og dens 50 centimeter tjukke lag med spekk. Virgohamna, Sallyhamna og Gjøaneset var bare noen av stedene hvor det ble etablert hvalfangststasjoner.

Smeerenburg var den største stasjonen, hvor mer enn 200 arbeidere jobbet døgnet på tamp i høysesongen med å koke spekket til animalsk olje. Oljen fra Svalbard var ettertraktet over hele Europa, og ble brukt til både belysning, såpekoking og til preparering av skinn.

– Spekket var som gull å regne, forteller Tora Hultgreen, som er ekspert på Svalbards fangsthistorie, samt direktør ved Svalbard Museum.

Fortsatt er den nordvestre delen av Svalbard full av minner fra dette første europeiske «oljeeventyret».

Rester av spekkovn i Smeerenburg

Rester av en av spekkovnene i Smeerenburg. I slike ovner gjorde de hvalspekket om til olje som var ettertraktet i hele Europa.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

Med geværet over skuldra – i tilfelle en isbjørn skulle dukke opp, tar Lise Loktu oss rundt på det golde neset, helt øst på Amsterdamøya. Her er fundamentene etter de store, runde spekkovnene fortsatt godt synlige i terrenget. Like ved finner vi tuftene av brakker, smier og lagre. Områder tett i tett med biter av teglstein forteller oss hvor de forskjellige byggene var plassert.

Man kan bare tenke seg hvordan livet var for dem som jobbet her, på nesten 80 grader nord. Arbeidsdager som varte inn i natten. Skitne, oljete og blodige klær som de jobbet, sov og frøs i, døgn etter døgn etter døgn. Lukten av råtnende hvalkadavre som rev i neseborene, og os fra hvalkokeriene som sved i øynene.

Den eneste forlystelsen var den konstante piperøykingen, samt store mengder brennevin.

Det man helt sikkert vet, er at mange arbeidere aldri så hjemlandet sitt igjen, men isteden bukket under på grunn av ulykker, skjørbuk og andre sykdommer.

Det siste hvilestedet ble ikke i landsbyen de vokste opp i, men en mosekledd slette i Arktis, flere tusen kilometer lenger nord.

Enkle trekister ble snekret av planker de hadde med seg hjemmefra, for man måtte ta høyde for at døden kunne komme under det tøffe oppholdet nordpå. Bare i Smeerenburg er over 130 hvalfangere gravlagt, og totalt er det funnet mer enn 800 slike fangstmannsgraver på Svalbard.

De spinkle trekorsene er for lengst borte, men steinsatte forhøyninger forteller hvor de forskjellige gravstedene er. Innimellom en liten blomst, som klorer seg fast i det barske landskapet.

– Det er egentlig et vakkert sted å ligge å skue utover fjorden, mener Lise Loktu.

Her og der er kistebordene synlige, sakte presset opp i dagen av permafrosten.

Kistebord som presses opp av permafrosten

Mer enn 130 gravsteder er registrert i Smeerenburg. Permafrosten har presset opp kistebordene på flere av gravene.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

Permafrosten, ja. Det var på grunn av den at man på 1980-tallet kunne grave ut levninger av vesteuropeiske hvalfangere, der hud, hår og innvoller fortsatt var godt bevart. I tillegg fant man klær, som bukser, jakker, luer og strømper. Klærne var så intakte at man kunne identifisere mønstre og strikketeknikk.

– Det er uvanlig på tekstiler som er 400 år gamle, forteller Lise Loktu, mens en kiste lenger inn på land, langsomt graves ut av arkeologene.

Her er jorda mer rik på leire enn ved gravene nede ved vannkanten. Leirjord betyr vanligvis bedre bevaringsforhold, og dermed større sjanse for at kista og innholdet er intakt. Derfor går det et sukk gjennom utgravingsteamet idet den ene kisteveggen plutselig faller ut. Etter hvert løsner også kortenden.

– Stopp. Hodeskallen er i ferd med å rase ut, kommer det lakonisk fra en av arkeologene.

Vi skimter den brunfargede skallen så vidt, for gjennom åra er kista fylt til toppen av leire. Det pekes og diskuteres, før arkeologene bestemmer seg for hva de skal gjøre. Ved hjelp av plastfolie og stropper sikres kista, før den plasseres i en ny trekiste.

Åtte mann må til for å løfte den gamle hvalfangeren på plass. Så spikres lokket på, for å unngå at nysgjerrige isbjørner eller mennesker begynner å pirke.

Hodeskallen til det som trolig er en nederlandsk hvalfanger

Hodeskallen er så vidt synlig i all leiren, som gjennom åra har fylt kisten. Du ser toppen av skallen som et litt brunere felt, til venstre i leiremassene på bildet.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

En defekt fryseboks

Svalbards kulturminner spenner over 1 800 ulike lokaliteter, viser Svalbards egen kulturminneplan. Hustufter, fangststasjoner og hvalkokerier, til hele gruvebyer og gravfelt. Svalbard har vært gjennom mye siden øygruppa ble oppdaget av Willem Barents i 1596.

Lenge trodde man kulturminnene her skulle bevares til «evig tid» i den kalde, tørre arktiske ørkenen, fordi nedbrytingen har gått så mye saktere her enn på fastlandet. Permafrosten har fungert som en fryseboks med en konstant temperatur på minst to minusgrader.

Nå er dette bildet i ferd med å endre seg på grunn av varmere klima. Økte temperaturer merkes spesielt godt i Arktis, og på Svalbard hadde temperaturen fram til november i fjor vært høyere enn normalen 73 måneder på rad.

Før i tiden var islagte fjorder på Svalbard regelen. Nå er islagte fjorder unntaket, noe som igjen har ført til økt erosjon. Høyere temperaturer betyr også stadig mindre permafrost.

For de mange kulturminnene på Svalbard er klimaendringene dramatiske, noe arkeologene fikk bekreftet i en utgravning av tre erosjonstruede graver på Likneset på andre siden av Smeerenburgfjorden sommeren 2016. Bortsett fra skjelettet var det kun fragmenter igjen av hår, innvoller og klær.

– Fryseboksen er defekt. Dårligere fryseeffekt fører igjen til akselererende nedbryting. Og når nedbrytingen først har startet, ja, da går den fort, forklarer Lise Loktu.

Arkeolog Lise Loktu

Arkeolog Lise Loktu leder utgravningene av de tre gravstedene i Smeerenburg.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

Det er derfor den trønderske arkeologen med utdanning fra NTNU, krabber rundt i Smeerenburg denne sommeren. Sammen med andre ivrige arkeologer fra Sysselmannen på Svalbard og Svalbard Museum skal tre gravsteder til det man tror er nederlandske hvalfangere åpnes.


Ute i fjorden ligger sysselmannsskipet Polarsyssel, basen for det ukeslange toktet. Her og der ser vi noen fritidsbåter, men ellers er vi alene i det nakne landskapet. Longyearbyen er en times helikoptertur sørover.

Alle arkeologene har hyrt seg i ull og Gore-Tex, for selv om sola stråler fra en nesten skyfri himmel, gjør den sterke vinden den møysommelige utgravingen til en småhustrig opplevelse. Med seg har de noen spesielle puter, som de legger under knærne mens de jobber.

Først måles gravene nøyaktig opp, deretter tegnes plasseringen av steinene på toppen sirlig inn på papir. Hvert funn av ei tann, en knapp eller ei gammel brennevinskrukke registreres, før det forsiktig puttes i en pose. De mest skjøre bitene pakkes i silkepapir og legges i esker.

Målet er å hente ut så mye kunnskap om hvalfangerne som mulig, før informasjonen går tapt for alltid. Samtidig er man nysgjerrig på hvordan det står til med bevaringsforholdene.

Tekstilene er nok borte for lengst, men kanskje greier arkeologene å finne ut hvor i Nederland hvalfangerne kom fra, eller om det også var andre nasjonaliteter blant dem. Hvordan var helsa til hvalfangerne, etter år med krittpipe og store mengder av brennevinet sjenever? Hva åt de, hvor gamle var de, var det menn eller kvinner, og ikke minst, hva døde de av? Var det skjørbuk, et slagsmål, eller fikk de en harpun i ryggen ved et uhell?

– Vi vet sjeldent nok, mener Lise Loktu.

Det er ikke bare gamle gravsteder som trues av klimaendringer.

Det samme skjer med gamle fangsthytter og gamle gruveinstallasjoner. I og rundt Longyearbyen har for eksempel fundamentene til de ikoniske taubanebukkene begynt å råtne på grunn av mindre permafrost og varmere og fuktigere vær. Andre steder er det erosjon som er trusselen.

I 1924 bygde den legendariske fangstmannen Hilmar Nøis fangststasjonen Villa Fredheim i Sassendalen. Her overvintret Nøis hele 19 ganger, og i dag er hytta et av Svalbards mest kjente kulturminner.

Men hytta står ikke lenger på sitt opprinnelige sted. I 2015 måtte den flyttes fordi den stod i fare for å falle i havet. Ved hjelp av en tråkkemaskin ble Fredheim trukket 35 meter lenger inn på land.

I 1924 bygde den legendariske fangstmannen Hilmar Nøis fangststasjonen Villa Fredheim i Sassendalen. I 2015 måtte den flyttes fordi den stod i fare for å falle i havet. Ved hjelp av en tråkkemaskin ble Fredheim trukket 35 meter lenger inn på land.

Her flyttes fangstasjonen Villa Fredheim ved hjelp av en tråkkemaskin.

Riksantikvar Jørn Holme mener Svalbard er en skattkiste det haster å dokumentere og bevare. Han har selv sett klimaendringenes betydning for kulturminnene på Svalbard med egne øyne, da han i fjor var med på utgravningen på Likneset.

Ifølge Holme er kulturminnene på Svalbard spesielle, fordi de forteller en internasjonal historie, for eksempel om engelsk og nederlandsk hvalfangst, om engelske, amerikanske, svenske, italienske og norske polarekspedisjoner, og om norsk, engelsk og russisk bergverksindustri.

– Alt dette gjør at vi må forsterke kunnskapsinnhentingen, mener Jørn Holme.

Nedturen

Spenningsnivået stiger idet graveskjeene treffer et morkent kistelokk i graven nærmest havet. Lokket er kraftig forvridd etter århundrer i jorda, og derfor stopper arkeologene opp noen minutter, mens de diskuterer nøyaktig hvor skjelettet ligger.

I det ene hjørnet av graven dukker det opp biter av en sjeneverkrukke, samt deler av en pipe. Her og der ser vi også noen rustne spikre.

Arkeologene finner også tenner, men blir litt forvirret, fordi de ligger på helt ulike steder i graven. Så fortsetter det møysommelige arbeidet med å fjerne jord. Først med graveskje, så med kost.

Etter en stund kommer resignasjonen, for plutselig innser arkeologene at kistelokket egentlig er kistebunnen. Selve skjelettet er rett og slett borte, trolig langsomt fortært av tidens tann, eller flyttet bort av andre.

Kun en desimeterlang knokkel og en håndfull av hvalfangerens egne tenner er igjen. Man finner også spor av sagmugg, noe som man alltid la i bunnen av likkistene.

Kanskje greier man å datere alderen ved hjelp av DNA-analyse av tennene, men ellers er det altså skuffende lite informasjon å hente.

– Uansett er det å få dokumentert tilstanden til gravene en viktig del av prosjektet, fastslår Lise Loktu.

Så slår noen en arkeologivits, for å lette litt på stemningen.

Klimaendringene skjer dobbelt så raskt i Arktis som det globale gjennomsnittet, viser forskning fra Norsk Polarinstitutt.

Men ifølge klima- og miljøminister Vidar Helgesen er det ikke nok å drive forebygging gjennom aktiv klimapolitikk. Man må også tilpasse seg klimaendringene fordi de faktisk skjer. For kulturminnene betyr det å berge graver før de vaskes på havet, skifte ut treverk på gamle fangsthytter som råtner, eller flytte dem om nødvendig.

Men det innebærer også å gjøre vanskelige prioriteringer, for ifølge ministeren er det ikke aktuelt å berge alt. Det er nemlig ressurskrevende å drive kulturminnevern i Arktis.

– Derfor må vi få registrert kulturminnene som er i faresonen, og så sette i verk tiltak for å ta vare på de viktigste, sier Helgesen.

Knokkel funnet i gammel grav i Smeerenburg

En knokkel funnet i en grav i Smeerenburg pakker forsiktig inn og registreres.

Foto: Rune Nordgård Andreassen

Den enslige knokkelen fra graven i Smeerenburg pakkes sirlig inn i silkepapir og legges i en liten pappeske. Deretter fortsetter arkeologene å grave, for å være sikre på at de ikke har oversett noe. Jordmassene siktes, på jakt etter de minste bitene. Ett par knokler til dukker opp, men så er det stopp. Arbeidet avsluttes med å fylle graven igjen med jord.

Etter hvert skal levningene fraktes med båt til Longyearbyen, hvor de til høsten skal undersøkes i detalj. Forhåpentligvis får man da vite mer om livet til den nederlandske hvalfangeren, som endte sine dager på en slette i Arktis.

Lise Loktu ønsker ikke å krisemaksimere situasjonen. Så langt har nemlig kulturminnene på Svalbard hatt det bra, mener hun, og viser til den strenge Svalbardloven, som automatisk freder alle menneskespor eldre enn 1946. Loven regulerer også en annen trussel, nemlig ferdselen til alle turistene som besøker Svalbard.

I likhet med klimaministeren, mener Loktu det er umulig å ta vare på alt. Det er heller ikke ønskelig, av hensyn til ressursene og av hensynet til det etiske. Man skal ikke grave ut en grav, bare for å grave den ut. Da er det bedre at den raser ut i sjøen og går tilbake til naturen, mener Loktu.

Men på grunn av klimaendringene må man i større grad være føre var, sier Loktu. Det betyr strengere prioriteringer av hva man bruker pengene på, og hvilke kulturminner som skal bevares.

– Vi skal redde de viktigste kulturminnene på Svalbard, og vi skal hente inn ny kunnskap, slik at vi best mulig kan fortelle historien om menneskene og livene de levde, sier Lise Loktu.

Helikopter flyr levninger fra grav i Smeerenburg

Den aller siste reis for en gammel hvalfanger fra Nederland.

Foto: Rune Nordgård Andreassen