28 av 38 norske husdyrraser er truet
Husdyrraser forsvinner i raskt tempo. Hvordan skal vi redde telemarkskua, fjordhesten og andre truede raser?
Vi har 38 nasjonale husdyrraser i Norge hvorav 28 er truet eller kritisk truet. Blant disse er telemarkfe, fjordhest og kystgeit. Norge har, gjennom ratifisering av Konvensjonen om biologisk mangfold, forpliktet seg til å bevare sine nasjonale husdyrraser på lik linje med annet biologisk mangfold.
Tall fra FAO (FN sin organisasjon for mat og landbruk) viser at husdyrraser er i ferd med å forsvinne verden over i et raskt tempo. Rasene forsvinner på grunn av stor internasjonal handel med husdyrgenetikk (livdyr, frossen sæd etc.) og fordi ensretting av internasjonal husdyravl, med stor konkurranse om høy prestasjonsevne og økonomisk produksjon, går ut over en rekke lokale raser som taper i konkurransen.
Kulturhistorisk betydning
Kravene til en nasjonal husdyrrase er at den skal ha vært etablert i Norge før 1950, være uten vesentlig innkryssing av importert avlsmateriale og ha hatt en næringsmessig og kulturhistorisk betydning. Grad av husdyrrasenes truethet er definert av FAO på basis av antall voksne hunndyr i rasen (se fakta).
«Rødlisten» for de nasjonale husdyrrasene viser at vi har syv husdyrraser innen hest, ku, sau og geit som er kritisk truet og at ti «bare» er truet. Det er bare norsk rødt fe, norsk landsvin, norsk kvit sau, gammelnorsk sau og norsk melkegeit som ikke regnes som truet. Rødlisten viser også at seks av i alt syv nasjonale hunderaser er kritisk truet.
Taper i kampen mot importerte raser
Tre av de fire norske hesterasene er utrydningstruet fordi de taper i kampen mot importerte spesialiserte sportshesteraser. For å møte denne konkurransen har både hestemiljøet og myndighetene initiert flere tiltak for å øke kompetansen for hesteavl og interessen for utvikling av nye bruksområder for de norske og allsidige rasene. En handlingsplan for dette er utarbeidet (Norsk Hestesenter 2013).
Vi har syv nasjonale storferaser, hvorav Norsk rødt fe (NRF) er den største og telemarkfeet kanskje er den mest kjente. På verdensutstillingen på Frogner i Oslo i 1914 ble det vist frem nesten 30 norske storferaser.
Etter hvert slo de fleste seg sammen og det endte opp med dagens syv; storebroren NRF med sine nesten 200 000 kyr, og de seks andre som har mellom 200 og 1600 kyr hver (2016).
Mindre melk og kjøtt
De seks små rasene melker vesentlig mindre enn NRF-kyr og har lavere slaktevekt. De har dermed tapt i kampen om effektiv volumproduksjon av melk og kjøtt. Men de siste årene har flere bønder og forbrukere oppdaget at disse rasene kan ha andre attraktive egenskaper i form av kvaliteten på kjøttet og melken.
Dette er i ferd med å gi rasene en sårt tiltrengt renessanse som avhenger av at forbrukerne vil betale for denne kvaliteten.
De nasjonale og truede sauerasene utkonkurreres også av sin storebror, norsk kvit sau, når produksjonen måles i slaktevekt og rask tilvekst. Men godt kjøtt, fine farger og andre ullkvaliteter gjør at disse rasene er populære hos brukere som først og fremst er på jakt etter beitedyr til utmarken si.
Klapp på skulderen
Siden år 2000 har det vært ulike tilskuddsordninger til bønder som har bevaringsverdige husdyrraser. Omfanget av støtteordninger er langt fra tilstrekkelig til å kompensere for den lavere produksjonen disse rasene har, men gir en anerkjennende klapp på skulderen til bøndene som har dem.
Gamle lokale husdyrraser har interessante egenskaper: Nyere forskningsresultater viser at de gamle storferasene har en noe annen sammensetning av melken enn den høytytende rasen NRF. De har melkeproteinvarianter som gir mer osteutbytte og en noe høyere andel av umettede fettsyrer i melken.
Det første er gunstig for gårdsysterier, og det andre er gunstig for helsebevisste forbrukere. Kjendiskokker skryter av kjøttet fra disse saktevoksende rasene fordi de har større fettmarmorering og mørhet, og dermed bedre spisekvalitet.
I dagens multifunksjonelle landbruk er beiteegenskaper viktige for kulturlandskapet. Hos sau viser forskning at de mindre og mer lettbente spælsauene beiter høyere til fjells og velger andre planter enn den større og tyngre norsk kvit sau.
De gamle storferasene velger andre vegetasjonstyper og beiteplanter enn NRF. De velger planter som botanikerne er spesielt opptatt av at skal beites for at mangfoldet i artsrike naturenger skal opprettholdes.
Lokalmat i vekst
Den beste sikkerheten for at gamle lokale raser ikke blir borte, er å bygge opp etterspørselen etter dyr og produkter fra dem. Produksjon og omsetning av lokalmat er i sterk vekst i Norge med en årlig økning på mellom 7 og 16 prosent siden 2010.
Les også: Frø fra seks arter skal reparere norsk natur
Norge har liten tradisjon på å bruke rasenavn/raseopprinnelse i merkevarebygging og markedsføring av produkter, men noen gode eksempler finnes og flere er i ferd med å etablere seg; «Urfe», produktnavn på kjøtt fra de gamle norske storferasene; «Edelgris», kryssing av landsvin og Duroc, og «Villsau», produkt fra gammelnorsk sau fra helårsbeiting på kystlyngheier.
Eksempler på mer lokale varianter knyttet til rase er «svart utegangergris fra Gudbrandsdalen», «Guldkolla kjøtt fra østlandsk rødkolle», «Smaalensgås fra Østfold» og «Steigenlam».
I Europa er det flere gode eksempler på at husdyrraser er blitt reddet grunnet opprinnelsesmerking av dets produkter. Roquefortost fra sauerasen Roquefort (Frankrike), kjøtt fra den iberiske grisen (Spania) og ost fra storferasen Reggiano (Italia).
Slike eksempler kan vi få i Norge også.
Velger utradisjonelt
Det lover godt når «Årets unge bonde i 2016», en konkurranse blant 400 nominerte, flagger høyt at det er i sin satsing på kvalitetskjøtt av vestlandsk fjordfe under gårdens eget varemerke han ser fremtiden sin som bonde. Han vet at han velger utradisjonelt og har sagt: Vi trenger ulike bønder, også for å vise mangfoldet.
Tiden vil vise om gamle norske nasjonalsymbol, som fjordhesten og telemarkskua, blir reddet på grunn av økt fokus på deres egenskaper. Dagens økte interesse for spesialprodukter og fokus på egenskapene til norske husdyrraser vil forhåpentligvis sikre fremtiden til disse rasene.
Det er knyttet spenning til om denne spiren av optimisme overlever og vokser seg stor og slagkraftig, eller om den blir kvalt av utfordringene knyttet til kostnadseffektiv distribusjon og markedsføring grunnet små salgsvolum.
