Fiskeri-Norge må ikke gå i danskefella
Lokalsamfunnene blir liggende igjen som en fisk på tørt land.
- Mariann FrantsenDaglig leder, Pelagisk Forening
Denne artikkelen er over seks år gammelDebattDet har ikke vært deilig å være fisker i Danmark de siste årene. På femten år har fiskerinæringen i Danmark gått fra å ha flere hundre fartøy til å ha bare 10–12 store båter igjen. Og det er ikke bare danske fiskere og folk i fiskerinæringen som mistet jobben. Ansvarlig minister måtte også gå etter kraftig kritikk fra Riksrevisjonen.
Det var fine ord i starten. Fiskeriet i Danmark skulle ikke samles på få hender. Så var det akkurat det som skjedde. Det er akkurat det vi frykter skal skje i Norge. Den kommende regjeringen skal legge en ny fiskeripolitikk. Uttalelsene fra Eidesen-utvalget ligger og venter med forslag om blant annet effektivisering av kvotesystemet. Det må ikke skje. Fiskerinasjonen Norge må ikke gå i danskefella.
Fiskerfamilie tjente 130 millioner i fjor
Et mangfoldig, spredt og lokalt eierskap vil være til beste for næringen, markedet og samfunnet. Norsk fiskerinæring blir stadig viktigere for Norge med sine rundt 27.000 sysselsatte og en verdiskaping pr. ansatt som er langt over gjennomsnittet for Fastlands-Norge. Dette må vi ta vare på, og et av virkemidlene er lokalt og fiskerinært eierskap.
Vi vet fra andre deler av næringslivet at lokale eiere er mer lojale og mer utholdende, også når bølgedalene kommer. De er også i større grad villige til å gi tilbake til lokalsamfunnet både som arbeidsgivere og samfunnsaktører. Nesten alt av overskuddet til de lokale fiskebåtrederne går tilbake til, og holder liv i, næringsliv og lokalsamfunn langs kysten.
Vi kan ikke effektivisere og liberalisere for at de store aktørene kan bli enda større. Vi må heller legge til rette for at norske, lokale fiskebåtredere kan skape trygge og lønnsomme arbeidsplasser langs hele kysten - i Hordaland med Brennholm, Havdrøn og Krossøy fra Bergen, Bømmelbas og Elisabeth fra Bømlo, Endre Dyrøy og Siglar fra Fjell, Krossfjord fra Sund og Fonnes fra Austrheim, Kremmervik, Norderveg, Nordervon, Vendla og Vestviking fra Austevoll.
De er med å skape levende kystsamfunn ved å være arbeidsgivere og skattytere, de kjøper varer lokalt og bidrar også på andre måter til lokalsamfunnet. Norske, lokale fiskebåtredere driver frem Norges nye marine og maritime satsinger. De er ryggraden i havnasjonen Norge.
Med fiskelykke som utdanning
Dette gjør også at vi er kritiske til integrerte selskaper. Med utenlandsk eierskap i fiskeindustribedrifter kan Norge miste kontrollen over fisken. Det har skjedd på Island, der noen få store, integrerte selskapet har tatt kontroll over fisken og verdiene mens lokalsamfunnene blir liggende igjen som fisk på tørt land.
En mangfoldig fiskerinæring med mange og fiskerinære eiere er også med på å skjerpe konkurransen. Alle bransjer trenger god og sunn konkurranse for å lage produkter av høy kvalitet. Og den som har sett det stolte ansiktet på en fiskebåtreder med ny båt som er hakket bedre enn naboens båt, vet hva dette handler om. Alltid videre. Alltid bedre. Det kommer de som skal spise fisken til gode, de som kjøper den, de som fisker den og alle som arbeider med den i de ulike leddene fra hav til fat.
Konkurransen mellom et mangfold av fiskebåtredere er teknologidrivende. En sammensatt fiskerinæring hadde kunnskap om hav og drift av rederi, som gjorde at Norge kunne ta steget inn i oljealderen. Fiskerinæringen har også kunnskap som trengs når havrommet nå skal tas i bruk på en langt mer variert måte.
Strilefisker med 1,6 milliarder i noten
Vi vet hvordan det gikk med adelskapet i tidligere tider. Det er ingen grunn til å innføre adelen på nytt, ei heller i fiskerinæringen. Effektiviseringen som Eidesen-utvalget legger opp til i sin innstilling til fiskeriministeren (NOU 2016:26) er å gjøre danskenes feil på nytt.
Den neste regjeringen må heller legge til rette for norske, lokale fiskebåtredere.
- Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!
