Kort sagt, tirsdag 26. september

Tellekantsystem i akademia, Oslo sentrum, rusomsorg, DAB-vedtaket, valgordning, monopolisert fellesvirkelighet, foreldrepenger og behandling for ME-syke.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Snodig om Aarebrot og tellekanter

Professor emeritus Svein Sjøberg har i Aftenposten noen betraktninger om Frank Aarebrot og det såkalte tellekantsystemet. Det er et innlegg som krever svar.

Tellekantsystemet er en del av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Det brukes for å måle volum av forskningspublikasjoner underlagt fagfellevurdering, for eksempel vitenskapelige publikasjoner.

Innlegget til Sjøberg kan etterlate inntrykk av at tellekantsystemet er ment å være et mål på den enkelte forskers produktivitet og kvalitet. At denne misforståelsen gjenfortelles av Sjøberg, forhindrer ikke at den simpelthen er feil.

Tellekantsystemet kommer tvert imot med en veiledning som tydelig fraråder ren mekanisk bruk på individnivå. En årsak er at den enkelte vitenskapelige ansattes bidrag aldri kan reduseres til et antall publiseringspoeng.

Noen har få, men svært gode vitenskapelige publikasjoner. Andre publiserer ikke så mye i vitenskapelige tidsskrifter, men spiller en desto viktigere rolle i undervisning og formidling.

Frank Aarebrot er et strålende eksempel på det siste. Nettopp derfor er det ingen som legger vekt på publiseringspoeng når Frank Aarebrots betydning i akademia og offentlighet skal fremheves. Og det er som det skal være.

Tellekantsystemet står for en forsvinnende liten del av den samlede finansieringen av universiteter og høyskoler. I 2017 utgjorde det ca. 1,6 prosent. Altså, mener Sjøberg at det virker overstyrende når universiteter og høyskoler opplever at en krone og seksti øre av hver hundrelapp de får i statlige midler er koblet til at forskerne publiserer forskning?

Jeg er helt enig med Sjøberg i at universiteter og høyskoler trenger ansatte som Frank Aarebrot. Men i motsetning til Sjøberg ser jeg altså ikke noe problem, hverken for Aarebrot eller for tellekantsystemet, i at hans betydning for akademia og offentlighet ikke er gjenspeilet i antall publiseringspoeng.

Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet (H)


Stygt og umotivert i Oslo sentrum

I de siste par måneder er det utplassert elementer i Oslo sentrum som savner sidestykke i design, plassering og motivering. Tiltaket er en del av «bilfritt byliv» og fremstår som overfladisk, påtatt og fremmed, løsrevet fra de byrom tiltakene er ment å støtte og berike. Det må være lov å spørre om hva overdimensjonerte tømmerkonstruksjoner, fargeprikker på asfalten og rustne (underdimensjonerte!) blomsterkasser i jern har med trivsel og nennsom håndtering av verdifulle byrom å gjøre?

Øvre Slottsgates begynnelse preges av praktbygget til Christiania Sparebank. Gaten starter fra byens best bevarte historiske plass, Christiania torv. I tillegg til at det er mange biler fremdeles, skjemmes gaten nå av tømmer i mastodontiske dimensjoner hinsides konstruktive og estetiske formål. Ved det såkalte «langbordet» skal du kunne spise lunsj, arbeide og ha sosiale eller profesjonelle møter. Dette i en by hvor man ni måneder i året ikke frivillig setter seg noe steds utendørs!

I Tordenskjolds gate er det nesten verre. Under det grufulle overhenget til Heidi’s Bier Bar i beiset treverk, som aldri kan eller burde ha vært godkjent av noen bygningsmyndighet, er det nå plassert små blomsterkasser i rustne jernplater flankert av uformelige benker. Det hele ser nærmest komisk ut i sine manglende proporsjoner og motivering ut fra gateløpets dimensjon og funksjon.

Dette koster millioner.

Ole Rikard Høisæther, generalsekretær Selskabet for Oslo Byes Vel


Hudløst ærlig om rus

Ane Ramm er hudløst ærlig i sin Aftenposten-kronikk 21. september. Å se for seg hvordan hun hadde det da hun holdt rundt sin skjelvende datter, slik at hun traff blodåren med heroinet moren har kjøpt, er nesten utålelig. Fordi det er så vanskelig å forstå, er kronikken hennes så viktig.

Bedre rusomsorg har vært en prioritert oppgave for Høyre de siste fire årene. Flere får behandling, ventetiden er halvert og friheten til å velge behandlingssted er økt. Men vi er ikke i mål.

Høyre mener vi må møte rusavhengige, som Ramms datter, bedre. Med mer verdighet. Vi vil gjøre det Ane Ramm ber om. Istedenfor å straffe, skal rusavhengige tilbys hjelp og behandling. Den enkelte skal ikke straffes for bruk og besittelse til eget bruk. Straff og bøter betyr nye nederlag for dem som sliter. Det gjør bare veien til rusfrihet lenger. Høyre vil flytte oppfølgingen fra justis- til helsefeltet.

Så skal vi fortsette å redusere ventetid til behandling, sørge for bedre overganger, innføre pakkeforløp for rusbehandling, og vi skal jobbe for et bedre tverrfaglig samarbeid om behandling og ettervern.

Ane Ramms situasjon som pårørende opptar oss også. Høyre vil nå utarbeide en nasjonal pårørendestrategi, som favner alle pårørende. I dette arbeidet vil vi lytte spesielt til pasienters og pårørendes stemme. Fordi det er pasientens helsetjeneste.

Tone W. Trøen, stortingsrepresentant, Høyre


DAB-vedtaket gir politikerforakt

85 prosent av dem som bor i Norge synes at prislappen på mangfoldige milliarder kroner for kjøp av nye radioapparater og et miljøskadelig søppelberg på 45.000 tonn kasserte FM-radioer, er noe drøyt. Mildt sagt. Men våre kjære folkevalgte har jo med dette fått demonstrere sin maktarroganse og totale ignorering av hva folkeflertallet ønsker. Nok en kraftig vitamininnsprøyting til politikerforakten. Den blomstrer som aldri før.

Min kamerat Knut er en skikkelig elektronikknerd og en av de meget få som klappet i hendene da Stortinget tvang DAB-eventyret på oss.
I bilen sin har Knut selvfølgelig fått montert det aller nyeste på markedet: En DAB-mottager som styres med stemmen. Jeg ble invitert på en kjøretur så han kunne få vise meg det tekniske vidunderet. «Opera», sier Knut, og Maria Callas med arien til Nattens Dronning strømmer ut av høyttaleren.

«Trekkspill», sier Knut, og der får vi Sputnik på full guffe.
Plutselig kommer det to biler i rasende fart etter oss og presser seg forbi rett fremfor en skarp sving. «Forbanna idioter», freser Knut. Og bilradioen stiller seg øyeblikkelig inn på et opptak av DAB-debatten på Stortinget.

Reidar Hage


Ny valgordning?

Etter stortingsvalget har noen begynt å vurdere om valgordningen bør endres. 20. september gir J.K. Baltzersen uttrykk for at vi bør gå tilbake til flertallsvalg i enmannskretser. Jeg er sterkt uenig.

De to største partiene fikk ved siste valg litt over 50 prosent av stemmene. Det betyr at nesten halvparten av velgerne ikke ville føle seg representert på Stortinget om disse to skulle vært representert alene. Realistisk sett hadde kanskje Frp og Sp fått et par mandater hver.

Jeg vil heller ha en valgordning som garanterer politisk mangfold på Stortinget. Det er ingen ulykke med ni partier. Nye, små partier kan bringe frem nye ideer og tanker og kanskje vokse seg store.
Det snakkes nå om å slå sammen 19 fylker til 10–11 regioner. Da er det naturlig at hver region utgjør en valgkrets. Videre bør sperregrense, utjevningsmandater og arealtillegg avskaffes. Med store valgkretser vil småpartier fremdeles kunne bli representert.
Det er likevel mulig å få en handlekraftig regjering. Det har aldri vært så vanskelig å sette sammen en koalisjon i Norge at det har ført til regjeringslammelse.

Yngve Gauslå, Oslo


Monopolisert fellesvirkelighet?

Forfatter Johan Færseth misliker det han kaller fellesvirkelighetens kollaps. Hvilken fellesvirkelighet? Hans egen. Mainstream medias. Andre som ikke deler dette, er reaksjonære, direkte misvisende, konspiratoriske, kan han nedlatende fortelle. Svineriet tidfestes til Fox News i USA 1996. Fox News ga mulighet til å velge egen virkelighet. Tenk det, et alternativ til Eastern Establishments venstreliberale. Forkastelig.

Jevnlig gjennomføres i Bergen undersøkelser om journalisters partipolitiske holdninger. På journalistenes storting ville Rødt fått 14, SV 25, Frp null, Høyre som SV. Ganske så annerledes enn folket i valg. Selvsagt er venstresidevelgere mest fornøyd med mediene.

Nei, jeg stemmer ikke Frp, men jeg deler flere Frp-eres og andres sinne over den nedlatende 1968-er besserwisser sekulære bedehus- og moralens vokterråd etablerte fellesvirkelighet. Den Færseth formilder.

Einar Kr. Steffenak, Ilseng, Stange


NAVs dulting gir muligheter og dilemmaer

I et spennende debattinnlegg 18. september omtaler professor Kjetil Bjorvatn ved Norges Handelshøyskole (NHH) NAVs selvbetjeningsløsning for å søke om foreldrepenger. Her er standardvalget at mor skal ta hele fellesperioden. En studie som er gjennomført i samarbeid mellom NAV og NHH, viser at ved å endre standardvalget for fordeling av fellesperioden mellom foreldrene, vil også valgene endre seg. Over dobbelt så mange innenfor gruppen med balansert standardvalg valgte å fordele fellesperioden likt, sammenlignet med gruppen som hadde alt til mor som utgangspunkt.

Valgene påvirkes altså av hvordan valgmulighetene fremstilles. Dette er en form for «nudging», dulting, og er viktig innsikt for NAV. Bruk av dulting åpner for nye muligheter, men også for noen interessante dilemmaer: Hvilke forhåndsvalg skal legges inn? Skal de – slik det ofte gjøres – baseres på kjente brukerpreferanser, eller skal valg av standardverdier for eksempel avspeile likestillingspolitiske føringer? Eller skal valget alltid være nøytralt?

Dette er spørsmål vi jobber videre med når vi videreutvikler våre selvbetjeningsløsninger. NAV står midt oppe i en omfattende utvikling av saksbehandlings- og selvbetjeningsløsningene for foreldrepenger. I dette arbeidet vil standardvalget for fordeling av fellesperioden bli endret. Nye tjenester er allerede levert og NAV vil gjennom ytterligere digitalisering gjøre det enklere å fordele, søke og endre uttaket av foreldrepenger. For NAV er nevnte studie, brukertester, brukersamtaler og fokusgrupper viktige verktøy for å lage brukervennlige løsninger. Derfor vil NAV fortsette å samarbeide med forskningsmiljøer for å se hvordan vi kan forbedre våre selvbetjeningsløsninger også på andre områder.

Magne Fladby, seksjonssjef, Arbeids- og velferdsdirektoratet


Lytt i stedet til flertallet av pasienter

I Aftenposten 22. september hevder professor Ola Didrik Saugstad at ME er en «betennelsestilstand som rammer flere organer», at en studie som viser effekt av kognitiv terapi er «plukket fra hverandre», og at det er «latterlig» å påstå at sykdommen er psykologisk.

Disse påstandene er villedende.
• At immunsystemet er aktivert ved ME, betyr ikke at ME er en betennelsestilstand. Immunsystemet er også aktivert ved depresjon, sosialt stress og ensomhet – mener Saugstad at dette også er «betennelsestilstander»?

• PACE-studien viste at kognitiv adferdsterapi har positiv effekt hos pasienter med ME. Studien er kritisert (som all vitenskap), men hovedkonklusjonen er ikke motbevist. En annen, fersk undersøkelse viser tilsvarende god effekt av «Lightning process».

• At mentale forhold kan bidra til ME, er godt dokumentert, blant annet ved avbildninger av hjernen med fMRI-teknikk. Det betyr ikke at sykdommen er «psykisk», men at sykdomsmekanismene er sammensatte og at både mentale og kroppslige forhold kan spille en rolle.

Professor Saugstad iscenesetter seg selv som ME-ekspert, men har aldri drevet egen forskning på ME. Han henger fast i et gammeldags skille mellom «kropp» og «sjel» og får følge av en liten, men høyrøstet gruppe av ME-pasienter som kjemper med nebb og klør mot at «sjelen» skulle ha noe med saken å gjøre.

Jeg ber nye pasienter, pårørende, helsearbeidere og helsepolitikere: Ikke lytt til dette pessimistiske, villedende og utdaterte budskapet! Lytt i stedet til flertallet av pasienter – mange er blitt helt friske! – som nyttiggjør seg moderne og dokumenterte behandlingsmetoder.

Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Universitetet i Oslo/Akershus Universitetssykehus