«Nye Vestlandet, en stilk uten blomst»
Glem Catalonia og Kurdistan. Separatistbevegelsen som virkelig må slås ned, er fylkestingene i Hordaland og Sogn og Fjordane.
- Sven Egil Omdal
Denne artikkelen er over seks år gammelTrøndere og andre tilfeldig forbipasserende får ha meg unnskyldt, denne uken må vi vestlendinger snakke alvorlig sammen. Vestlandet er nemlig ingen saueskrott som politikerne i Bergen og Hermansverk kan partere og identifisere som det passer dem. Vestlandet er et evig og udelelig rike, alle tendenser til løsriving må slås hardt ned på. Fremgangsmåten kan vi hente fra Spania: Hordaland og Sogn og Fjordane bør derfor fra 1. januar 2018 bli lagt under direkte styre fra Stavanger.
Det er nemlig ikke nok å leie seg et møterom i Gulen for å ha historien i ryggen. Hvis de to fylkestingene virkelig vil tilbake til maktforholdene på Vestlandet for rundt 1000 år siden, kommer de ikke utenom Erling Skjalgsson fra Sola og Stavanger.
Som professor Torgrim Titlestad skriver i sin bok om Rygekongen, var Gulatingets territorium basert på en regional konføderalisme der Erling var overhøvding. «Selv den tids bergensere har nok måttet holde Rygekongen i akt», skriver Titlestad, som er noe så sjeldent som bergenser med selvinnsikt.
Fylkespolitikerne enige om nytt navn:
Slik situasjonen har utviklet seg, ser derfor Rogaland seg nødt til å innføre samme ordning som rundt 1017, nemlig at striler, sogninger, sunn- og nordfjordinger, samt innbyggerne av tettstedet Bjørgvin, respekterer og adlyder de beskjeder som kommer fra Stavanger, og øyeblikkelig legger bort forsøket på å rane til seg det staselige navnet Vestlandet.
«Hva er et navn? Den blomst vi kaller rose vil dufte deilig, navnet uansett», lar Shakespeare Romeo si der han står under balkongen og lokker. Men ville Julie vært enig om den kåte frieren hadde revet av blomsten, rakt henne stilken og sagt at heretter kaller vi dette for en rose? Det er det de to fylkestingene gjør, når de forsøker å fjerne Rogaland fra Vestlandet, de tar vekk selve blomsten.
Vi var ikke alltid vestlendinger, verken rygene, hordene, sogningene eller møringene. Begrepet Vestlandet er tross alt bare drøyt 200 år gammelt. Men hva var rogalendingene før Vestlandet fantes? Det er pussig at det skal være nødvendig å minne om noe så kjent, men vi var faktisk de egentlige nordmenn.
Folket langs vestlandskysten levde langs norvegr, seilingsleden fra Rogaland og nordover. Da det nye landet skulle få et høvelig navn, valgte de selvsagt den etablerte betegnelsen på det som de facto var landet. De eldste kildene til Norges-navnet er fra 800-tallet, og blant dem ruver den angelsaksiske kong Alfreds nedtegnelse av alt hålogalendingen Ottar fortalte om det eksotiske landet han hadde seilt langs, det han kalte Norðweg. Ottar beskrev landet som 100 kilometer bredt på det bredeste, det som lå lengre fra kysten var ikke noe å bry seg med. Vestlandet var selve Landet.
Bjørgvin, Fjordane, eller hva med Midtvesten?
Ottar må ha tråklet seg nedover kysten bare noen år etter slaget som samlet Norge. Og, som selv inntrøndere og folk fra Kalfaret må innrømme, sto dette slaget nærmest i Stavanger sentrum. Snorre plasserte Harald Hårfagres opprinnelse i Viken, men han rotet jo med så mye. Moderne forskning er kommet til at seierherren fra Hafrsfjord antakelig var fra Avaldsnes, nord i Rogaland.
Hvis det er snakk om hevd på gamle navn, kan vi derfor lett få noen interessante oppgjør fremover. Hvordan vil det bli mottatt i Bergen om fylkestinget i Rogaland samler seg på Utstein Kloster, reist der Hårfagre trakk seg tilbake etter bruduljen med austmennene, og vedtar at heretter skal dette historiske fylket hete Norge? Resten av landet må fortsatt gjerne kalle seg nordmenn, vi er romslige slik, men det egentlige Norge strekker seg heretter fra Moi til Sauda.
Et slikt vedtak er ikke dummere enn forrige ukes beslutning om å gjøre Vestlandet mindre, i en tid hvor sentraliseringskreftene får Oslo til å fortone seg som et svart hull, et fenomen som ifølge leksikon er et sted der ingenting slipper unna, ikke engang lys. Står vi ikke samlet her vest, blir det mørkere for oss alle.
Varsler omkamp om «Vestlandet»
Frem til sent på 1700-tallet var den geografiske inndelingen av Norge nøyaktig slik Jan Tore Sanner vil ha den: To store regioner, det østenfjeldske og det nordenfjelske. Alt vest og nord for Langfjella var nordenfjelsk.
Da folk begynte å snakke om Vestlandet, en gang like før 1800, fulgte begrepet stort sett grensene for middelalderens enorme Stavanger bispedømme. Både Valdres, de indre delene av Telemark og hele Agder var en del av Vestlandet. Den største avisen i Arendal, grunnlagt i 1832, het Vestlandske Tidende. Christian Magnus Falsen, selveste Mr. Grunnloven, skrev i 1822 at han bare regnet Agder og Rogaland til Vestlandet. Det var kanskje litt snaut, selv om det var en fin kilevink til Bergen.
Åpner opp for liten navneendring
Vestlandet ble mindre da Vilhelm Krag i 1902 lanserte Sørlandet som egen landsdel. Fordi makrellfisket antakelig var godt det året, slo ideen an. Tre år senere fikk de til og med eget fotballag, og siden har ingen tenkt at Start, Julius (både Hougen og apen) eller bruken av sava som bannord («Å, men i savaaaaa!») har noe med Vestlandet å gjøre.
Den norske sosiologiens far, Eilert Sundt, var mer i takt med vår tids naturlige separasjon mellom Sørlandets gemytt og geografi og det ville og våte Vestlandet. Han skrev at skillet mellom austmenn og nordmenn gikk ved Egersund. Antakelig var det Trollpikken som markerte overgangen fra den litt slappe tilværelsen østpå til det virile livet blant folket langs Nordvegen.
Så, oppsummert: Hvis Hordaland og Sogn og Fjordane trenger et navn som tilslører det faktum at det bare er gamle Bergenhus som er gjenopprettet, foreslår jeg at de kaller det nye fylket for Sogn og Puddefjord.
Følg på twitter.com/svelle
