Når Lagerbäck måler framgang i enda et tap sier det alt om hvor alvorlig tilstanden egentlig er

ISLAND TOK SNARVEIEN til Russland 2018 gjennom å vinne sin kvalifiseringsgruppe, Sverige forsvarte seg til VM og Danmark sikret retten til neste sommers sluttspill gjennom å spille seg dit etter alle fotballkunstens regler.

For første gang i VM-historien er tre nordiske land kvalifisert til VM.

Norge har ikke vært lenger unna siden før Drillo kom til makta på 90-tallet.

DA LARS LAGERBÄCK tok over Norge ble det gjort et lite nummer av at vi fortsatt hadde en mikroskopisk mulighet til å kvalifisere oss til VM. Den ballen sluttet å sprette i Belfast i slutten av mars. Siden det, selv om strukturen og den defensive organiseringen har vært bedre i enkelte kamper, har Norge mest stått på stedet hvil.

OMGIVELSENE VÅRE, NABOENE vi mener det er relevant å sammenlikne oss med, har gjort det stikk motsatte. De har tatt nye og betydelige steg. De skal til det sluttspillet vi ikke var i nærheten av. Og derfor er det forstemmende å høre tapet for Slovakia bli evaluert som framgang, en kamp blottet for norske målsjanser.

Men det er dessverre der vi er.

ISLANDS, SVERIGES OG Danmarks enorme prestasjoner er tuftet på nasjonal identitet, divergerende fotballfilosofier og iboende ferdigheter både kollektivt og individuelt. De vet hva de har, de evner å mobilisere og gjøre det som skal til og for Danmarks vedkommende, som etter mine begreper er det beste laget med de beste spillerne og derfor også har de fleste strengene å spille på, kan de variere og tilpasse seg motstanderen, alt avhengig av hvem de møter. Alt mens Norge fortsatt sliter med å finne sin nye karakter i hamskiftet etter overgangen fra Per-Mathias Høgmo til Lars Lagerbäck.