Heia de skamløse! | Abid Q. Raja
96 prosent av muslimske menn i Norge skal være for likestilling. Er det virkelig noen som kjøper denne konklusjonen?
Da jeg vokste opp i en norskpakistansk familie på 70- og 80-tallet, var aldri likestilling mellom kjønnene, like muligheter for kvinner og jenter som for menn og gutter, noe jeg ofret så mange tanker.
Mine fantastiske døtre
Det var ikke før jeg selv fikk tvillingjenter for snart 12 år siden, at det skjedde noe med hvordan jeg tenkte om likestilling. For det jeg opplevde, var å få mange såkalte støttende oppmuntringer, som liksom skulle få meg til å føle meg bedre:
«Gud har gitt deg en prøvelse, og det kommer til å gå bra skal du se».
«Ikke vær lei deg, neste gang vil nok Gud gi deg to gutter».
Som om det var noen gave jeg kunne få som var større enn de to fantastiske døtrene mine. De opplevelsene som fulgte, fikk meg til å konkludere: Om ikke jeg selv er med på å kjempe for likestilling, vil mine døtre bli utsatt for den samme negative sosiale kontrollen som altfor mange før dem har måttet gjennomgå.
Sjokkerende konklusjoner
Nylig kom Bushra Ishaq med boken Hvem snakker for oss?. Konklusjonene hennes er like positive som de er sjokkerende.
For eksempel skal hele 96 % av muslimske menn i Norge være for likestilling. Så å si alle muslimske menn i Norge er altså for full likestilling, konkluderer forfatteren i A-magasinet for noen uker siden.
Er det virkelig noen som kjøper denne konklusjonen?
Virkelig og fullstendig likestilling
Det kan godt tenkes at nesten alle muslimske menn i Norge selv mener at de er for likestilling. Men jeg kjenner dessverre disse miljøene for godt til å tro at det handler om det samme som regnes som virkelig og fullstendig likestilling i dagens Norge.
- Likestilling for en jente og en kvinne er retten til å velge egen bekledning. Det er retten til å velge den man elsker. Det er retten til å ha kjæreste, leve i samboerskap, leve alene, gifte seg med mann eller kvinne, uavhengig av deres tro.
- Likestilling er retten til å skifte kjønn og retten til selvbestemt abort. Det er retten til å skille seg uavhengig av årsak – og retten til å få like mye som brødrene sine i et arveoppgjør.
- Likestilling er kunstig befruktning med fremmed manns sæd.
- Likestilling er frihet til å eie sin egen kropp, sin egen fritid, å ta egne valg.
At 96 % av muslimske menn skal være enig med alt jeg beskriver overfor som likestilling, er litt som å tro på julenissen. Og det gjør som kjent ikke vi muslimer.
Likevel stor respekt for Ishaq
Når det er sagt, har jeg meget stor respekt for at Ishaq har gjort en stor og omfattende undersøkelse, selv om jeg stiller spørsmål ved en del av konklusjonene hun trekker.
Jeg respekterer spesielt hennes deltagelse i det offentlige ordskiftet, og jeg tror det faktum at hun deltar, er viktigere enn de tallene hun legger frem.
For det er ikke gitt at muslimske kvinner orker en offentlig tilværelse. Det følger mye negativt med det, mange som vil påføre kvinner som hever sin stemme offentlig skam og ubehageligheter, og i det lange løp blir dette så belastende at mange velger å avstå.
Ishaq skal ha samfunnets takk for at hun ikke trekker seg tilbake til et mindre offentlig liv som vellykket kirurg og forsker.
Skamløse 2.0
At deltagelse i offentlig debatt kan være en belastning, er det mange minoritetskvinner som kan skrive under på. Iram Haq, Amal Aden, Kadra Yusuf, Jeanette, Nadia, Saynab, Laial Ayoub, Maria Khan, de har alle opplevd å bli utsatt for sosial kontroll.
Amal Aden og Kadra Yusuf er blitt truet og spyttet på. Mellomgenerasjonen, Jeanette, Nadia og Saynab, har trukket seg ut av offentligheten. Laial Ayoub og Maria Khan viste meg de nedrige kommentarene de får tilsendt på e-post og sosiale medier da jeg møtte dem nå nylig. Laial fordi hun tok av seg hijab og går med trange bukser. Skal man le eller gråte av slikt?
Det begynner nå å bli ganske mange kvinner som ikke vil la seg kue av foreldede forestillinger om kjønn og kultur, og de blir hele tiden flere. Heldigvis. En viktig stemme som har gått foran og bidratt til å sprenge tabuer for en hel generasjon etter seg, er Shabana Rehman Gaarder.
Shabana og jeg
Det er nesten 20 år siden Shabana og jeg barket sammen i flere nasjonale medier. Selv om jeg var enig med henne i mye av kritikken mot minoritetssamfunnet, valgte jeg å angripe hennes metoder og konklusjoner.
Hun overdrev så innmari, sa jeg. Visst mente jeg kvinneundertrykking og tvangsekteskap skjedde, men det var ikke så omfattende som hun ville ha det til. Hvorfor generaliserte hun så veldig? Hvorfor måtte hun være så dramatisk i sitt virkemiddelapparat? Hvorfor måtte hun kle av seg, male seg i flagget, parodiere bruk av burka?
Hun gikk for langt, altfor langt, mente jeg. Mens det i virkeligheten var jeg som sto for stille, på feil sted.
Shabana har åpnet opp et rom som ikke fantes og bidratt til å skape muligheter for de jentene og kvinnene som i dag blomstrer. Se på boken til Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile. For noen kvinner disse tre er! Det er bare å ta hatten av.
De skriver lettfattelig og ukomplisert, men om emner som er alt annet enn enkle. De som har levd i dette miljøet vet dette. Se på Iram Haq som lager filmer fra minoritetsmiljøer. Den siste i rekken, Hva vil folk si, er som en knyttneve fra en realitet altfor mange kvinner fra minoritetsmiljøet opplever.
Født Fri
Sammen med min partileder Trine Skei Grande inviterte jeg de såkalte skamløse kvinnene til Stortinget for å snakke om hva de ønsker å oppnå og hvordan Venstre og andre partier kan bidra til deres kamp.
For vi ønsker at disse jentene skal fortsette sin kamp. Samfunnet trenger at de tar den kampen, på vegne av alle dem som ennå ikke kan eller vil. Vi vil gi dem mulighet til å samle alle disse modige kreftene i et nettverk og tilby vår støtte, politisk og økonomisk.
Møtet førte til at Shabana, Iram og Amal etablerte en stiftelse som de har døpt «Født Fri». Nå er jobben vår å sørge for statlig støtte til denne stiftelsen. For Venstre er dette et så viktig prosjekt at vi la inn forslag om å støtte nettverket med 5 millioner kroner allerede før det var formelt stiftet. Det har vi med oss i budsjettforhandlingene som pågår, og jeg tror og håper vi får gjennomslag for å støtte det viktige arbeidet som er i gang. Kampen mot skamkulturen er nemlig vår samtids viktigste likestillingskamp.
Jeg håper stiftelsen «Født Fri» kan bidra til å utvikle en europeisk skamløskultur blant våre medsøstre. For Gud vet, den frihetskampen behøves overalt i verden!
