La oss ta farvel med Facebook

Facebook er et synkende skip vi burde droppe, nå mens vi har sjansen.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I sentrum av nyhetene: Mark Zuckerberg tar ansvar for og beklager lekkasjer. Det er snakk om data om deg og meg som kjøpes for å vinne presidentvalgkamper. Det er synd man ikke spør grunnleggeren av Facebook om å gjøre rede for de psykologiske konsekvensene dette sosiale verktøyet har hatt på oss brukere.

Vi har mange begreper for dagens ungdom: i-generasjonen, millennials, generasjon prestasjon. Noe av det viktigste de har tilfelles er at de har vokst opp med sosiale medier. Sosiale medier ble skapt for det de er oppkalt etter, å hjelpe oss være sosiale. Men egentlig skaper de både fysisk og psykisk distanse.

Når vi får «likes» på et nytt profilbilde gir det oss en kortlevd, men likevel deilig belønningsglede. Det føles godt å bli beundret. Det er kjekt å få positive kommentarer og komplimenter. Denne belønningsgleden fester seg raskt i hjernen og motiverer oss til å fortsette å få den til igjen. Ikke ulikt rus.

Les også

Facebooks eneveldige hersker

Vi er tilpasningsdyktige og lærer fort hva som skal til, bevisst eller ubevisst. Innlegg som er positive får flere likes. Som resultat legger vi og alle andre ut flere positive innlegg. Det er fint, fordi alle får flere likes. Det vi mister i prosessen er et realistisk bilde av omverdenen og nærhet til andre. Plutselig har de fleste fått det «perfekte» livet, i alle fall på nettet. Hvem kjenner seg ikke igjen i misunnelsen av nydelige bilder fra glitrende hvite skiløyper og de glinsende hvite perletennene til familien Nordmann?

Dette er verdenen barna våre vokser opp i. En verden der vi er konstant eksponert for perfekte bilder. Herfra er veien til spørsmålet «hvorfor føles det som jeg er den eneste som sliter?» kort. Ensomheten skaper mer distanse. Det er lett for å begynne å lure på om det er noe i veien med oss som verken er med i bildet eller har noen slike å dele for tiden.

Vi befinner oss i et samfunn som i økende grad verdsetter konkurranse og individualisme. Flere enn før nevner å bli rik som en målsetting. Våre verdier setter barn opp mot hverandre og vi har Facebook som arena.

Dagens ungdom bruker mer tid alene for personlig prestasjon og mindre tid sammen for å ha det gøy. Samtidig er psykiske helse problemer og perfeksjonisme blant ungdom økende. Ikke overraskende beskriver de skyhøye forventninger til seg selv og fra miljøet rundt dem.

Les også

Zuckerberg grillet i fem timer i Senatet

Perfeksjonisme består av to sider. Positiv perfeksjonisme er et ønske om å utrette noe med høy standard grunnet egen driv og motivasjon, som nysgjerrighet. Den mørke siden av perfeksjonismen består av urealistiske høye forventninger og intens selvkritikk. Alle kjenner til denne stemmen. Den sier ting vi aldri ville kommet på å si til en venn.

Denne type perfeksjonisme gjør oss sårbare for å utvikle angst og depresjon.

Man kan si at det er i vår natur å være imperfekte. Vi har til og med laget et ord av det: å være «menneskelig». Det betyr at dagens sosiale arenaer fører til et stort sprik mellom hva som forventes av oss og hvem vi er. Slike spriker og uoppnåelige mål kan gjøre oss syke.

Det som skaper den nærheten vi virkelig trenger er det motsatte av det «perfekte» som gir oss «likes». Vi føler oss sett når vi oppdager det mellommenneskelige, sårbare og skjøre vi har til felles. Ensomheten slås ved at vi retter søkelys på våre utfordringer og alminneliggjør dem. Vi trenger flere arenaer som tillater oss å være mennesker.

Dagens ungdom har et sårt behov for akkurat det som uteblir fra våre sosiale profiler.

Når vi bruker tid på en ting, velger vi vekk noe annet. Vi ser nå at Zuckerberg ikke prioriterer
brukernes behov, så det kan være nærliggende å spørre seg selv om Facebook er et synkende skip
vi burde ta farvel med mens vi har sjansen.