Ruseløkka skole i krig | Magne M. Wiggen

Byrådet i Oslo vil rive Ruseløkka skole, krigsminne og arnested for den norske modellen. Kan Norge tillate dette?

For 150 år siden tegnet rikfolkets arkitekt, Henrik Traph-Meyer, en ny skole i Kristiania. Som over alt ellers i verden var det i Norge sterke klassemotsetninger og store forskjeller mellom fattig og rik. Nedenfor byens nye slott lå slumområdet «Røverstaden» hvor det hersket nærmest lovløse tilstander. Nettopp derfor, var det her man besluttet å bygge skolen for både borgerskapets og allmuens barn. Her skulle de møtes, bli venner og utdannes til like rettigheter og plikter i den nye nasjonen.

Selv om Norge fortsatt var i union med Sverige, ville vi gå vår egen vei. Vi ville ikke ta etter svenskene med elite, adel og privilegier for de få.

Skolen ble reist på et fundament av likhet. Barna fra slumstrøkene «Algier, Tunis og Tripoli», barn av arbeidere og sjømenn, skulle gå på skole sammen borgerskapets barn.

Dette var 1800-tallets integreringspolitikk, en kamp mot fattigdom og klasseforskjeller. Derfor ble skolen i Vika fra første dag avgjørende for demokratisering i hovedstaden og landet vårt.

Arkitekturen forteller om tilblivelse av en norsk modell.

Wehrmachts boligkvarter

I 1940 sto den 70 år gamle skolen nyoppusset med splitter nytt gymnastikkbygg. Det fristet Generaloberst Paul Nikolaus von Falkenhorst, som annekterte skolen til Wehrmachts boligkvarter. Minimale tilpasninger ga innkvartering med storkjøkken, bespisningssaler og en praktfull svømmehall, svært populær blant tyske SS-offiserer. Skolen fikk navnet Ostpreussen Kaserne.

Skolens krigshistorie er unik i nasjonal betydning.

For under krigen ble det etablert et intrikat nettverk som delvis via tunnelanlegg og bunkere knyttet Ruseløkka skole, KNA-hotellet, Oslo Handelsgymnas, Oslo Tekniske skole og statens kvinnelige industriskole sammen med selveste Victoria terrasse, Gestapos hovedkvarter.

Mot slutten av krigen var skolen overtatt av Waffen-SS-Polizei og Hauptsturmführer Siegfried Wolfgang Fehmer ville sprenge byggene for å slette alle spor av egen virksomhet, deriblant tegn på tortur.

Kald krig

Heldigvis ble ikke skolen jevnet med jorden, men det så ikke bra ut etter nazistene.

Werna Gerhardsen ledet gjenoppbyggingsarbeidet mens det ble romstert i kjelleren. For og i den kalde krigen skulle skolens krigshistorie få betydning for forvaltningen av demokratiet.

I 1996 bekreftet høyesterettsdommer Ketil Lund at det foregikk noe mystisk i kjelleren på Ruseløkka skole.

I en fireetasjes bunkers etter tyskerne, hadde norsk etterretningstjeneste drevet overvåking av nordmenn siden krigen og frem til 90-tallet.

Alle landets telefoner kunne avlyttes herfra. Selv Stortingets telefonlinjer gikk til Ruseløkka-bunkeren.

Nasjonalt minnested

Da Riksantikvaren kartla kulturminner fra Andre verdenskrig i 2015, ble Ruseløkka registrert som Krigsminne.

Forsvars- og krigshistorie og Fellesskap og demokrati er strategipunkt for Riksantikvarens fredninger frem mot 2020.

Riving av Ruseløkka er derfor et nasjonalt anliggende. Om ikke øverste myndighet tar affære rives et krigsminne og en historisk viktig grunnskole med betydning for utvikling av demokratiet.

Demokratiutvikling og det femårige diktaturet er ikke vektlagt ved kommunens vurdering av vern. Heller ikke skolens historiske verdi, fra løkkeland, gjennom slum, krig og fred er vurdert. Oslo kommune har vært ensidig opptatt av det opprinnelige på bekostning av endringshistorie.

Det hevdes at ombygginger av Ruseløkka svekker verneverdien, men nettopp dette er det som er verdien.

Hvordan skolen i fattigstrøket fikk svømmebasseng, hvordan det lokket tyskerne til bygget og hvordan tysk krigsmateriell igjen lokket nordmenn til å spionere på hverandre.

Verdier som formet demokratiet

Med bulldosere ved skolens porter er tiden straks ute.

Det er nå, de av oss som kan, må stå opp og verne det 150 år gamle tidsvitnet til norsk kamp for demokrati.

Tyskerne ville sprenge skolen for å slette beviser for sin mørke historie. Men vil vi det? Vil vi at barnebarn om hundre år når de står ansikt til ansikt med egen historie, kun skal se gåter? Vil vi ikke heller at vår opprinnelses arkitektur skal fortelle dem hva deres forfedre og mødre kjempet for og mot, så de kjenner det på kroppen og i hjertet fullt ut – der det virkelig hendte?
En ung nasjon, vårt kjæreste Norge, trenger minner i stein, teglstein med spor av hva vi er tuftet på og i krig har kjempet for – likhet og frihet!

Les flere saker om kampen for å bevare Ruseløkka skole: