En grå mur reiser seg i Norge | Dagny Thurmann-Moe
Bjørvikas fargepalett er rett og slett historieløs og stedsløs. Den er generisk.
Et av de mest omtalte byutviklingsprosjektene i hovedstaden de senere årene har vært den nye bydelen Bjørvika, som blant annet inneholder Operaen, Deichmanske, Barcode og Sørenga.
Mange arkitektkontorer har lagt mye prestisje i å være med på utviklingen, det samme har entreprenører, utbyggere og også kommunen. Samtiden skulle sette sitt preg på et av de dyreste tomteområdene i landet. Det skulle bli fantastisk.
Hvordan ser det ut til at den moderne fjordbyen kommer til å bli?
- Les også intervjuet med Dagny Thurmann-Moe: - Bjørvika er som å se inn i et evig regnvær
En saus av stål, glass og betong
Moderne forskning innenfor miljøpsykologien (de som forsker på hvordan miljøene påvirker vår mentale helse) viser at stål, glass og betong i gråskala ikke bare øker stressnivåene og pulsen vår, men det gjør oss også mindre sosiale. Vi sanser mindre og beveger oss raskere gjennom denne type områder. Det medfører, kanskje mest alvorlig, at vi på sikt fungerer på et lavere kognitivt nivå.
Hjernen vår trenger rett og slett visuell stimulans for å fungere optimalt.
Allikevel er det nettopp stål, glass og betong som reiser seg i Bjørvika. Materialene det advares mot, er de eneste som er benyttet.
Vintergrønt, som kunne bøtet på en liten del, men ikke på langt nær nok av dette i det fargeløse vinterhalvåret, er fraværende. Av 360 trær er ca. fem vintergrønne. Om vinteren fremstår Bjørvika som en grøt av grått.
Man kan gjerne påstå at naturen skal stå for fargene, men dette argumentet faller på sin egen urimelighet, for i byene våre er det svært lite natur bygningene er omgitt av. Vi er prisgitt fargesettingen av vårt eget kulturlandskap.
Hva med mennesket?
I en vill konkurranse om å lage de mest spennende signalbyggene, bygge størst og høyest og oppnå den beste kvadratmeterprisen virker det som om en ting er glemt: Mennesket.
Hvordan opplever menneskene å bevege seg rundt i området på bakkenivå? Hvor koselig fremstår området? Legger vi til rette for en by som yrer av liv?
- Du møter Dagny Thurmann-Moe på Aftenpostens byutviklingskonferanse, onsdag 25. april. Les mer om arrangementet her.
Holder det å sette legoklosser i gråskala på rekke og rad og krysse fingrene for at de enorme glassfasadene på bakkeplan i kombinasjon med vindtunneler vil gjøre jobben? Det holder kanskje å sette en blomsterkasse eller et kunstverk her og der?
Historieløs og stedsløs fargepalett
Bydel Bjørvika ligger tett inntil noen av Oslo eldste og vakreste bygninger, som Tollboden, Garmanngården, Oslo Gamle Rådhus, Rådmannsgården og Havnelageret samt fargerike Grønland i front og restene av gamle Mosseveien med sine fargerike bygårder. Alle med vakker fargebruk og viktige deler av vårt kulturlandskap.
Er noe av dette inkludert i bydel Bjørvika? Ikke en eneste nyanse. Kanskje vi kan strekke oss til en industriell, glatt versjon av den klassiske teglsteinen.
Det er ikke vist noen vilje eller motivasjon til å bevare det norske kulturlandskapet, og Bjørvikas arkitektur, og spesielt fargebruken, kunne vært plassert omtrent hvor som helst i verden. Det er ingenting ved den som kommuniserer at vi er i Norge, Oslo eller et av de historisk første utbygde områdene i byen.
Bjørvikas fargepalett er rett og slett historieløs og stedsløs. Den er generisk.
Fjorden sperres inne
Oslo har hatt mye stolthet i å være en fjordby, med nærhet til sjøen og frodige grøntområder. Forskning viser at mennesket finner ro og avslapning ved synet av sjø og natur. Det gir ro i sjelen.
Fordelen med Oslo havn har vært at den har vært visuelt tilgjengelig for den østlige delen av byen. Det utsikten nå erstattes med, kunne ikke vært verre: Depressive og sterile nyanser av grått med en dash av hvitt. Det motsatte av det som skaper en vennlig og utadvendt by, og den totale motsatsen av den tidligere utsikten. Det blir som å se mot evig regnvær.
For første gang kan et stort eneboligområde i Oslo bli revet. Her er det du må vite om kommunens planer for Smestad
De ansvarlige for Bjørvikas feilslåtte fargepalett er flere. Øverst troner kommunen, som ikke har lagt noen føringer for fargebruk og lokal forankring i utviklingen av området. Etter dette står utbyggere, arkitekter, entreprenører og eiendomsmeglere hånd i hånd.
Lokalt fenomen?
Er dette en utvikling som bare skjer i hovedstaden? Beklageligvis ikke.
Eksemplene er mange, og en rask undersøkelse viser at nærmest samtlige utviklingsprosjekter i norske byer tilsynelatende ikke har ambisjoner om å bevare det norske kulturlandskapet, skape menneskevennlige miljøer eller lokalt forankret arkitektur.
Resultatet kommer til å bli nedslående. Norge er i ferd med å miste sin identitet.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
