Sentralisering og statsmakt. Er det på tide å gå imot maktarrogansen? | Kjell Bjørka
Dersom ikke en drastisk endring skjer, er jeg redd Norge endres sterkt i løpet av ti år.
En rekke stater har de siste to årene gjort valg som svekker landets demokratiske funksjoner og bygger en sterkere sentralmakt. Med stor bekymring ser vi den samme tendensen i Norge. Er dette en endring som må skje eller kan den bremses?
I løpet av to til tre år har flere land sentralisert og styrket sin sentralmakt ved lovendring.
Vi kan nevne Polen, der rettsvesenet er blitt underlagt regjeringen, og Tyrkia og Kina, der statslederne har fått utvidet myndighet. Ungarn og en rekke andre stater ser ut til å legge mindre vekt på hva et mindretall måtte mene.
Maktesløshet baner vei for sterke ledere
Valget av en leder som Donald Trump og Vladimir Putin gir også et interessant signal om at store deler av befolkningen velger en sterk leder fremfor en som lytter til folkets behov.
Samme tendens ser vi i grunnlovsendringer, for eksempel til statsleder i Kina og Tyrkia det siste året.
Det digitale samfunnet forenkler mange av dagliglivets utfordringer. Samtidig gjør det samfunnet mer forvirrende og mindre oversiktlig.
Vi bruker en rekke hjelpemidler vi ikke alltid forstår hvordan fungerer. Dette kan gi en følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke beskytte meg mot sosiale mediers hets og endringer i digitale medier.
Jeg mister oversikten over de ulike digitale mulighetene fordi det stadig dukker opp nye. Politikernes argumenter for bestemte endringer formuleres ofte som ensidige for eller mot, sjelden som en avklarende redegjørelse.
Hver enkelt av oss blir stående med en følelse av maktesløshet. Det kan gi et behov for en sterk leder – en vi håper skal lede landet til det beste.
Les også Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun: Fusjonen på viddene
Blir norsk sentralmakt mer autoritær?
Den norske regjering har de siste fire til fem årene argumentert for kompetanseheving og bedre kvalitet ved å sentralisere. Særlig tydelig har dette vært ved forsvar av politireform og sykehusreform. Et virkemiddel er å legge ned lokale lensmannskontor og sykestuer.
Det fører til at tjenestene ikke lenger finnes lokalt, samtidig med at en rekke arbeidsplasser flyttes fra distrikt til byer og større steder.
Forflytting av offentlige arbeidsplasser gir færre elever i lokale skoler og færre kunder i lokale butikker – som igjen fører til ytterligere avfolkning av bygdene.
Det er interessant å se hvordan argumentasjonen mot sentraliseringen og svekking av lokalsamfunn har vært ignorert av regjeringen, avfeid som manglende forståelse for den «fantastiske kompetansehevingen» sentraliseringen fører til.
Eksempelet Finnmark
Mest ekstremt har maktarrogansen kommet til uttrykk gjennom ignorering av Finnmarks befolknings ønske om å forbli et eget fylke.
Statsråd Monica Mæland (H) har gang på gang avfeid enhver mulighet til å lytte til Finnmarks befolkning med at hun henviser til et stortingsvedtak om fylkessammenslåing. Hun har helt sett bort fra andre stortingsvedtak om å opprettholde spredt bosetting i landet.
Det er et demokratisk problem når sentralmakten i Oslo gjenopptar den diskriminerende tilsidesetting av Finnmarks befolknings meninger, ønsker og behov.
Slik det har vært gjort gjennom tidene, særlig med tanke på den samiske befolkning. Her ser sentralmakten i Oslo andre hensyn viktigere enn hensynet til befolkningen i et fylke. Dette er et eksempel på at forståelsen av demokrati har gått fra å være et styre der folkets røst blir hørt, til å bli Stortingsflertallets diktatur.
Det er samme autoritære sentralstyring vi ser i innføring av politireform og sykehusreform.
Les også: Folkeavstemningen i Finnmark: 87 prosent stemte nei til sammenslåing av Troms og Finnmark
Demokrati eller flertallets diktatur
Den norske regjerings endring i forståelsen av demokrati er svært interessant sett i et internasjonalt lys. Det er faktisk det samme som skjer i Norge som i verden for øvrig.
Sentralmakten i hovedstaden styrker sin posisjon og styring med stadig mindre vekt på ønsker og behov til befolkningen rundt om i landet.
Mange fortviler. I Norge har det gjennom generasjoner vært en fast folkevilje og politisk mål å opprettholde lik velferd i hele landet, i by og bygd. Brått har dette snudd.
Regjeringen har løftet opp prinsippet om konkurranseutsetting og dermed redusert jernbanen og postvesenets muligheter til å betjene befolkningen utenfor de tettest befolkede områdene.
Statsminister Erna Solberg (H) er veltalende og utstråler alminnelighet og fornuft, noe som de fleste i Norge opplever som en trygg styrke.
Politikken statsministeren leder fører til økt sentralmakt, samt mindre innflytelse for kommuner og fylker til å prege sine områder.
Den autoritære makt øker, og sentralisering av arbeidsplasser og endringer i lokalsamfunn utenfor byene fører til økende avfolking av bygdene. Dersom ikke en drastisk endring skjer, er jeg redd Norge endres sterkt i løpet av ti år.
Ikke tenk. Ikke snakk. Ikke nevn hans navn. Løkken av taushet trekker seg sammen i Putins Russland
Er vi maktesløse – eller?
Jeg kan føle meg maktesløs. Vi er klar over at vår bruk av mobiltelefon og PC gjør alle våre bevegelser registrerbare. Alt vi gjør, samles i store databanker. Noen stater har begynt å bruke dette i systematisk overvåking av hele befolkningen.
De fremvoksende autoritære styrer, med den nye kraft de digitale verktøy gir, gjør befolkningen i flere land så maktesløse at de hengir seg til likegyldighet. Kan vi i Norge gå en annen vei?
I Norge har vi en tradisjon for å kunne gå mot statsmakt. Storting og regjering var for å gå inn i EU både i 1972 og -92. Men flertall i folket klarte å stoppe det. Er det på tide at folk protesterer mot maktarrogansen?
«Den som tier – samtykker» sier ordtaket. Vi skal vokte oss for å tie. Det er den enkelte av oss som må ta opp brannfakkelen. Det er du og jeg som må snakke med andre, skrive innlegg, gi uttrykk for at vi vil ikke lenger finne oss i den utviklingen regjeringen fører oss inn i.
Mitt spørsmål til deg: Hva vil du gjøre?
