Historiske sommerturer: Bli med til Akershus festning

Festningen midt i byen er en magnet som trekker til seg tusener av skuelystne.

 Skillet mellom borg og festning ses tydeligst fra sjøen, men også når du rusler rundt inne på festningen kan du se hvordan festningen er bygget i etapper.

Selv om mange turistgrupper iler igjennom og kun får med seg obligatoriske informasjonsbitene, er festningsområdet et godt sted å rusle rolig rundt i. Også for oslofolk.

Skulle du en dag finne på å gå rundt omkring på festningen, er det ikke bare de opplagt kjente stoppene du bør gjøre. Du besøker egentlig både en borg og en festning med to forskjellige forsvar, samtidig som du kan lete opp spor etter middelalderbyen Oslo og festningens mange hester.

Både borg og festning

I middelalderen betydde ordet «hus» en borg. Derfor het festningen som ble bygget i 1299 «Akers hus», på samme måte som andre borganlegg fra den gang fortsatt kalles «Bergenhus» og «Vardøhus».

Men da «Akershus» ble et fylkesnavn, måtte vi i Oslo begynne å legge smør på flesket ved å si «Akershus festning».

En annen ting å merke seg, er at dagens festning egentlig er to helt forskjellige forsvarsverk, bygget etter hver sin tids angrepsteknologi.

I 1299 ble middelalderborgen anlagt høyt og ragende ytterst mot fjorden med en høy og tykk ringmur som skulle motstå angrep med stadig mer treffsikre og langtrekkende katapulter.

Samtidig som Norge begynte å gli inn under Danmarks styre, begynte krutt og kanoner å få innpass i Europa. Den nye krigsteknologien førte til at middelalderens borg ble bygget ut til en festning med enda høyere murer og fremskutte spisser.

Den gamle borgen ble over tid ombygget til et renessanseslott, mens det ble laget skyteskår og montert kanoner oppe på murene: En renessansefestning måtte være forberedt på å forsvare seg i alle retninger.

Skillet mellom borg og festning ses tydeligst fra sjøen, men også når du rusler rundt inne på festningen kan du se hvordan festningen er bygget i etapper.

Bruk øynene og se etter avvik i murverket; det er ikke bare kongemonogrammene som er murt inn for å fortelle noe fra byens historie.

Fastmurt middelalder

Utbyggingen fra middelalderborg til renessansefestning gikk selvsagt i etapper, så jo lenger innover festningsområdet du går, jo eldre blir det.

Holder du øye med de mange snirklete kongemonogrammene og tolker dem riktig, vil du se at årstallene forteller om stadig eldre utbygginger dess lenger du går.

Og til slutt er du fremme der middelalderborgen begynner.

Men det er ikke bare de solide portalene gjennom forsvarsmurene og kongenes monogrammer som forteller historien om festningen; over portalen inn til Kongens bastion møter du igjen biter av middelalderens Oslo.

Der er det støpt fast små deler av gotiske spissbuer på utsiden og elegante søyleføtter du vil oppdage når du har gått igjennom portalen. Disse stammer fra det gamle Oslo som lå i dagens «Gamlebyen», for etter at reformasjon hadde avskaffet den katolske tro og Christian IV hadde lagt den gamle byen øde, ble stein fra nedrevne kirker, klostre og borger brukt til å bygge festningen sterkere.

En eller annen med sans for forgangne tiders skjønnhet må da ha plukket frem vakre biter og fått dem murt inn som små minner om den forlatte middelalderbyen Oslo.

Både på veien opp og inn i festningen og på vei ut igjen vil du lett merke det ujevne underlaget, beregnet på hester.

Den skråmurte brolegningen

Bakken opp er selvsagt nødvendig for å komme inn i den høytliggende festningen, men hvorfor må det være så vondt å gå der? Og når du skal ut av festningen og ned tilbake til byen igjen, er det om mulig enda verre å gå der.

Ser du nøye etter, ser du at alle gatesteinene som utgjør brolegningen i bakken er lagt skrått. Hvorfor er adkomstveien bevisst laget så ubehagelig for besøkende til et av Norges mest besøkte turistmål?

Det er selvsagt ikke for å holde turistene unna at steinene er lagt skrå, svaret ligger lenger tilbake i historien. Da festningen hadde militær betydning, holdt utrolig mange hester til der (i hverdag og krig). Og alle måtte gå opp og ned den relativt bratte bakken, enten de skulle dra tunge lass eller bare bære en rytter. Da var det viktig å ha en veigrunn som ga godt hold, særlig når det var vanskelig glatt.

Det er altså for å gi festningens mange hester et bedre fotfeste at steinene ble stilt skrått. Og selv om de siste hestene for lengst har forlatt festningen, står brolegningen der til minne om dem.

Går du innom informasjonssenteret rett ved den idylliske Karpedammen, kan du få med deg et nyttig kart over en løype for selvvandring på Akershus festning.