Kort sagt, fredag 21. september
Sant og usant om Aleris, regionreform og sentralisering, eldre arbeidstagere, uenigheter i Oslo-skolen, ukonsentrerte bilførere og sykehusløsningen i Oslo. Dette er dagens kortinnlegg!
Audun Lysbakkens «fakta»
Jeg vet svært lite om hvordan SV driftes, har ikke innsikt i deres økonomi og kan ikke uttale meg skråsikkert om det. Partileder Audun Lysbakken, derimot, uttaler seg i Aftenposten 19. september detaljert om hvordan han mener Aleris Omsorg Norge drifter og tjener penger og kaller dette fakta.
Det er ganske spesielt at en partileder både påberoper seg å være eksperten i hvordan en stor norsk bedrift han ikke jobber i, drifter, og i tillegg sår tvil om bedriftens opplysninger om hvordan vi faktisk drifter.
Det er ikke grunnlag for å si, som Lysbakken slår fast, at bruk av selvstendig næringsdrivende konsulenter utgjør noen betydelig kostnadsforskjell sammenlignet med kostnadene ved å ha fast ansatte.
De selvstendig næringsdrivende konsulentene har i hovedsak høyere honorar enn lønnsnivået er for fast ansatte for at de selv skal dekke kostnader som blant annet pensjon og forsikringer. De tilfellene der faste ansettelser medfører mer kostnader, er knyttet til permitteringer og oppsigelser ved avvikling og oppstart av boliger.
SV har heller ikke fasiten på hvordan alle i Norge ønsker å jobbe. Ja, vi har intervjuet alle våre konsulenter innen psykisk omsorg og gitt tilbud om fast stilling til dem som er kvalifiserte og ønsket det. Det siste halvannet året har vi redusert konsulentandelen innen psykisk omsorg med ca. 50 prosent og ansatt mer enn 250 personer. Noen har takket nei til ansettelse.
Diskusjon om fast ansettelse har også vært et eget punkt i de selvstendig næringsdrivende konsulentenes standardkontrakt ved førstegangssignering innen psykisk omsorg og i årlige oppfølgingssamtaler i flere år. Er det da grunnlag for å saksøke Aleris Ungplan & BOI, som 26 konsulenter nå har gjort, spør Lysbakken. Vel, det er nettopp spørsmålet retten skal ta stilling til.
Erik Sandøy, adm. direktør i Aleris Omsorg Norge
Vil Norge også bli «klyftat»?
På lederplass har Aftenposten kritisert Senterpartiets ønske om å høre folkets stemme gjennom en folkeavstemning om den nye regionen Viken. Samtidig ser vi at Sverige er delt. Og det på et mye bredere felt enn kun innvandring. Det har handlet om sykehus, trygghet og beredskap og ikke minst debatten om by og land.
På kommentarplass har den svenske avisen Expressen skrevet at Sverige er blitt mer «klyftat». «Klyftorna» er oppbygd av den sterke «centraliseringen» på alle områder.
Den største sentraliseringsreformen vi ser i Norge akkurat nå, er regionreformen. En reform der man bruker tvang for å slå sammen fylker. God konservativ politikk, som burde stå Aftenposten nær, er gradvis og kunnskapsbasert endring.
Regjeringens politikk på dette området er mer revolusjonær.
For store varige endringer har vi tradisjon for å bruke rådgivende folkeavstemninger i Norge. Senterpartiets ønske om å respektere folkeavstemningen i Finnmark handler om respekt for den klare motstanden mot tvangssammenslåing. Vårt ønske om folkeavstemning i Østfold, Buskerud og Akershus handler om at folk bør få si sin mening.
I Sverige er en av analysene i Expressen at partitoppene sluttet å lytte til folket.
I Norge har respekten for folks mulighet til å si sin mening, vært noe av det som har sikret den nødvendige demokratiske debatten før radikale endringer blir iverksatt. Hvis Regjeringen velger å overkjøre folkeviljen i Finnmark og i «Viken», er ikke det en seier for demokratiet. Overkjøring kan føre til et mer delt folk også i Norge.
Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet
Fra eldre-tsunami til mild bris?
Bør vi dele Lise Fimreite Simensen bekymringer i Aftenposten 19. september for hvordan det skal gå med eldre arbeidstagere når digitaliseringen slår inn for fullt? Det er godt dokumentert at ledere er skeptiske til å ansette eldre arbeidssøkere og at man foretrekker yngre medarbeidere ved innføring av ny teknologi. Det er de dårlige nyhetene. De gode nyhetene er imidlertid at skeptikerne kan ta feil:
1. Du satser ikke på digital kompetanse bare ved å ansette en 25-åring. Dette er grundig tilbakevist blant annet av rådgivnings- og analyseselskapet inFuture i Aftenposten 8. juni. Analyser viser at unge arbeidstagere ikke er så digitale som det de selv og lederen deres tror. Både unge og eldre arbeidstagere må utvikle sin digitale kompetanse.
2. Eldre arbeidstagere har like gode læreevner som yngre. Evnen til å lære er individuell og uavhengig av alder. Det går bra å digitalisere arbeidsprosesser med eldre arbeidstagere på laget. Se for eksempel til Borregaard fabrikker i Sarpsborg. Her er arbeidsprosessene automatisert og digitalisert i stor skala, og eldre og erfarne medarbeidere har vært inkludert i omstillingsprosessen – med gode resultater.
Kari Østerud, direktør, Senter for seniorpolitikk
Ønskeliste fra en Oslo-lærer
Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen er under kritikk om dagen. Hanna Norum Eliassen i Skolelederforbundet i Oslo mener byråden «bryter ned mer enn hun bygger opp». Dette er jeg uenig i.
Det er på tide at man tør å bryte med gamle normer i Oslo-skolen og Utdanningsetaten. Noen viktige faktorer læreren trenger for at elevene skal ha det bra og lære mest mulig, er:
• Handlingsrom for å definere hva som er god undervisning og møte elevene sine der de er.
• Å selv kunne velge å kartlegge og rapportere etter pedagogisk skjønn, ikke etter styring av egne Oslo-standarder.
• En skole og ledelse der den pedagogiske tankegangen får størst plass, fremfor den juridiske og økonomiske tankegangen.
• En tillitsbasert ledelse, der den pedagogiske praksisen ikke domineres av mål, detaljstyring og kontroll.
• Å kunne ytre seg fritt og være kritisk.
• Å få andre instanser inn i skolen, for eksempel miljøarbeidere.
• Forståelse for at livsmestring og praktisk erfaring ikke kan måles i tall.
Som lærer ønsker jeg at etaten og byråden samarbeider rundt disse premissene for en best mulig skoledag for hver Oslo-elev.
Anette Sandvær, barneskolelærer
Det er Thorkildsen som bestemmer
Hanna Norum Eliassen, skolerektor og nestleder i Skolelederforbundet i Oslo, fortjener ros. Hennes innlegg «Å renne et flaggskip i senk» 19. september forteller med all tydelighet hvilke problemer skolebyråd Inga Marte Thorkildsen står overfor. Eliassen mener Oslo-skolen er et flaggskip, Thorkildsen mener det er behov for en snuoperasjon.
Hvem har så rett? I et demokrati er det faktisk de folkevalgte som bestemmer. Eliassen må som fagforeningsleder gjerne forteller hva hun mener, men som rektor er det hennes oppgave lojalt å følge opp politikernes beslutninger.
Eliassen skriver: «Byrådsleder Thorkildsen er faktisk ikke en opposisjonspolitiker som fritt kan refse det bestående. Nå er byråden det bestående. Byråden må legge sin rolleforvirring til side og faktisk innse at hun nå er arbeidsgiver.»
Her er det nok Eliassen som er forvirret. Selvsagt skal en politiker, i posisjon eller opposisjon, si klart ifra om hva som skal gjennomføres. Og det er administrasjonens plikt lojalt å følge det politikerne bestemmer.
«Yes, minister» var en britisk komedie på 80-tallet, der mente embetsverket at det representerte Sannheten. Når man registrerer det selvbildet og selvskryt som Eliassen presenterer, må man undres: Er den britiske komedien blitt en realitet i Oslo-skolen?
Odd E. Rambøl, Tøyen
Ukonsentrerte bilførere
Jeg har begynt å legge merke til bilførere i møtende biler i 50 – 60 soner. Mange av dem ser ikke rett frem! De har blikket festet til noe i fanget eller noe i passasjersetet. Antageligvis er de i ferd med å lese eller skrive en tekstmelding på mobilen.
Jeg blir ganske redd av slikt! Hvor lenge har de sett ned, tro? Skal jeg tute? Nei, når jeg er kommet så nær at jeg ser at de ikke ser på veien, er faren for at de skjener mot meg allerede til stede. Å kjøre bak en som har hodet vendt mot høyre i lengre tid av gangen, er også skummelt. Hva holder de på med? Er det «kontorarbeid»? Håndverkere som sjekker ut neste oppdrag? Selv om farten kanskje ikke er så stor, er faren for skader til stede. Her må det en holdningsendring til. Multitasking mens man kjører bil er ikke greit!
Anne Graff-Wang, Borgen
Tre spørsmål til Høie
Sykehusutredninger skal skje etter en bestemt mal. Rammeverket ble etablert i 2006. Bakgrunnen var dårlige erfaringer med utbygging av sykehus: Mangelfulle utredninger hvor løsningen var bestemt før utredningen var gjennomført. I Oslo er sykehusutredningen inne i det som kalles «konseptfase». Vi skal vurdere utvalgte løsninger. Problemer som ble avdekket i kvalitetssikringsrapporten må avklares. Tre forhold er særlig kritisk: tomtenes egnethet, økonomisk handlingsrom og samlet sykehuskapasitet i regionen.
Helseministeren ønsker gode løsninger for sykehusene i Oslo. Men det er ikke nyttig at han trer inn i en pågående utredning og gir en fremstilling av at saken er avgjort, før utredningsarbeidet er sluttført. Ministerens engasjement kan føre til at de beste løsningene for sykehusene og pasientene ikke kommer til vurdering. Det er uheldig. Å treffe avgjørelser om hva som er riktig før vi har gjennomført utredningen, er en gammeldags tilnærming til store utbyggingsprosjekter.
Høie uttaler seg uvanlig bestemt om en riktig løsning for Oslos sykehus. Han bør da kunne gi oss svar på problemene som er identifisert underveis i utredningen: 1) Er tomtene egnede for sykehusenes behov nå og inn i de neste tiårene? 2) Hvordan skal utbyggingsprosjektet finansieres når sykehuset selv ikke kan bære kostnaden? 3) Og hvilken løsning ser Høie for Groruddalens innbyggere og resten av innbyggerne i Ahus sitt opptaksområde, løsninger som vi andre ikke har sett?
Aasmund Bredeli, foretakstillitsvalgt for Overlegeforeningen ved Oslo universitetssykehus
En fullstendig versjon av dette innlegget finnes på Oslo legeforenings nettsider.
