Hva er skjedd med Norges idrettsforbund? | Hans B. Skaset
Norske interesser er blitt tilsidesatt. Småligheter og hårsårhet har blokkert for et nødvendig, klart standpunkt når Wada tar Russland inn i varmen.
De siste dagers hendelser plasserer Norges idrettsforbund (NIF) i et lite flatterende lys.
Etter at Verdens Antidopingbyrås styre torsdag 20. september vedtok å oppheve utestengelsen av Det russiske antidoping byrået (RUSADA), kom Idrettsforbundets styre samme kveld med en uklar støtte til krefter som arbeidet mot RUSADAs gjeninntreden.
NIF-styrets standpunkt ble fremført av IOCs representant i Norge, Kristin Kloster Aasen, som er visepresident i NIF. Kloster Aasen uttalte ved den anledning at det var nødvendig å vente til en kjente begrunnelsen for WADAs vedtak før en gikk ut med et standpunkt.
Kloster Aasens begrunnelse for NIF-ledelsens tilbakeholdenhet er særdeles lite troverdig.
Ikke minst kjente hun selv utmerket godt standpunktet til IOCs ledelse fra WADA-møtet i mai i år. I det møtet arbeidet IOC-representantene i WADA aktivt for å få RUSADA og russerne tilbake med fulle rettigheter.
Den internasjonale olympiske komités standpunkt og irritasjon etter møtet i mai kan heller ikke ha vært ukjent for de øvrige av NIF-styrets medlemmer.
Et slikt minimum av kjennskap til høyaktuelle tema i internasjonal idrettspolitikk må kunne forventes på dette styringsnivå.
Årsakene til NIF-styrets sendrektighet i dette spørsmål finnes selvsagt helt andre steder enn i Kloster Aasens uttalelser.
Konflikten i 2016–17 mellom NIF-ledelsen og daværende kulturminister, Linda Hofstad Helleland, har selvsagt gjort en klar støtte til Helleland, som visepresident i WADA, meget vanskelig for NIF-ledelsen. Norske interesser er blitt tilsidesatt.
Småligheter og hårsårhet har blokkert for et nødvendig, klart standpunkt.
Dopingbedraget under Sotsji-OL var et fundamentalt brudd på idrettens verdigrunnlag, iscenesatt av landets (idretts) ledelse. Uten full erkjennelse av kravene til gjeninntreden, ingen vei tilbake.
En annen grunn til NIF-styrets passivitet har åpenbart sammenheng med posisjonen som nasjonal olympisk komité. «Gamle» NIF skiftet i 1996 ham. Fra å være en overbygning av et frivillig nasjonalt idrettsliv, med sterk folkelig, lokal forankring, bega NIF seg ut i verden som Norges NOC (National Olympic Committee).
Et medlemskap i den olympiske bevegelse går selvsagt ikke uten en viss miljø- eller kultureffekt. Møter i EOC (European Olympic Committee) og medbeslutning om Baku og Minsk visker ut den folkelige og demokratiske NIF-profilen, og legger an en pragmatisk idrettspolitisk linje tilpasset olympisk vekst uten smålige sidehensyn.
Når en nasjonal olympisk komité (NIF) skal fatte beslutning i en sak hvor IOCs ledelse viser tydelig vei, må beslutningen nødvendigvis bli vanskelig. Hvilken lojalitet skal ha forrang? Når den konkrete saken under NIF-styrets behandling i tillegg ledes av IOCs medlem i Norge, i posisjon som NIFs visepresident, må lojaliteten og beslutningen bli besværlig.
Var i front
Under NIFs Idrettsting i 1976 ble det vedtatt nasjonale regler for antidopingarbeidet i Norge. Vedtaket var banebrytende. NIF plasserte seg i front i antidopingarbeidet, og deltok aktivt i internasjonalt samarbeid for å få frem internasjonale regler og standarder. I hele denne tiden, frem til århundreskiftet, var IOC og flertallet av internasjonale særforbund likegyldige eller passive tilskuere, samtidig som de forsikret verden om at idretten var uskyldsren.
Russerne har fulgt opp DDRs praksis, og idrettens maktapparat viker unna. Alle vet hvorfor.
Alle visste hva DDR drev med. Ingen gjorde noe, av dem som hadde makt og innflytelse. Russerne har fulgt opp DDRs praksis, og idrettens maktapparat viker unna. Alle vet hvorfor.
NIF bør reetablere sin faglige og moralske standard i (doping)spørsmål hvor kynisk maktpolitikk rår grunnen.
Les også:
Seks spørsmål og svar: Derfor skaper Russland-comebacket så stor harme
