«My Brilliant Friend» er en briljant serie | Anmeldt av Asbjørn Slettemark

Hva lurer rundt neste gatehjørne i Napoli? Dette er anmeldelsen for deg som aldri leste «Mi briljante venninne» før HBO laget serien.

Med jevne mellomrom dukker det opp bokserier som det later til at alle rundt meg blir oppslukt av. En periode føltes det ufrivillig kontrært å ikke ha lest Knausgårds kamp, senere tok George R.R. Martins eventyr om Westeros over alle diskusjoner ved kaffemaskinen, og de seneste årene har jeg til stadighet blitt sittende mutters alene fordi jeg ikke kan spekulere i hvem som står bak pseudonymet Elena Ferrante, og hvorfor venninnen hennes er så briljant.

Nå føles det derimot som å ha vunnet 12 rette uten engang å ha levert inn kupong. For å se My Brilliant Friend (som den italienske serien på dustete vis har fått som norsk tittel) uten å ha noen anelse på hva som skal skje rundt neste gatehjørne i Napoli, er en fryd jeg ikke kan huske siden jeg så Olive Kitteridge uten å ha lest boken.