Staten klamrer seg til myter i likestillingspolitikken | Børke, Grundt og Furuholmen

Noen feminister har reagert negativt på Brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen». De setter ikke pris på fakta, mener innleggsforfatterne.

Tåler ikke likestillingspolitikken i Norge en realitetssjekk?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Tåler ikke likestillingspolitikken i Norge en realitetssjekk? De negative reaksjonene fra noen feminister på NRK Brennpunkts siste program om myter i likestillingsdiskursen kan tyde på nettopp det.

I programmet om hvor likestilt kvinner og menn egentlig er i samfunnet, punkteres fem myter om likestilling av en rekke eksperter. Folk flest setter vanligvis pris på at myter blir avløst av fakta. Men tydeligvis ikke alle.

Arne Børke, leder, Mannsforum
Guttorm Grundt, nestleder, Mannsforum
Dag Furuholmen, Mannsforum

Gamle sannheter

«Kjønnskrigen» her til lands består ikke av menn som angriper kvinner, og vil erstatte feminisme med maskulinisme, men noen feminister som angriper menn (og noen kvinner), for å avsløre mytene som holder kunstig liv i likestillingskampen.

Eller rettere sagt, avsløre myter skapt av gamle sannheter som er blitt oppdatert etter hvert som politikerne og det statlige likestillingsapparatet har drevet utviklingen frem mot stadig mer likestilling på stadig flere områder.

Det kan nesten virke som om noen har angst for at et fokus på gutter, menn og fedres likestillingsutfordringer vil kunne avsløre utfordringenes mulige sammenheng med den favoriseringen av jenter, kvinner og mødre som har vært dominerende i likestillingspolitikken til nå.

67 prosent bor hos mor

For 40 år siden fikk mor hovedomsorgen for barna etter skilsmisse, og barna ble boende hos mor.

I dag, 30 år etter Mannsrolleutvalget, og at far fikk egen pappapermisjon, blir fortsatt 67 prosent av barna boende hos mor etter samlivsbrudd og bare 8 prosent hos far (resten får delt bosted). Mellom 26.000-46.000 barn får ikke se sin far en vanlig måned.

For 40 år siden ble kvinner oppfordret til å søke studier og stillinger på mannsdominerte områder. Den gang var kvinner i mindretall blant studenter i høyere utdanning (41 prosent).

I dag er kvinnedominansen innen høyere utdanning like høy som mannsdominansen var den gang (59 prosent).

Likevel fortsetter universiteter og høyskoler å favorisere kvinnelige studenter foran menn på hele 120 ulike mannsdominerte studier/kurs, mens menn får tilleggspoeng på bare syv av alle kvinnedominerte studier/kurs.

Staten må gå foran

For 43 år siden ble det vedtatt en Likestillingslov med et ledd i formålsparagrafen (§ 1) som ga hjemmel for en favorisering av kvinner for å kunne redusere mannsdominansen i mannsdominerte deler av samfunnet:

«Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling».

Denne korte setningen fører i dag delvis til det motsatte av kjønnsbalanse og likestilling.

Mens kjønnsubalansen i næringslivet reduseres, øker kjønnsubalansen i den allerede mer kvinnedominerte offentlige sektor.

Og kjønnsubalansen er dårligst i selve det statlige likestillingsapparatet: Barne- og likestillingsdepartementet, Likestillingsombudet og kjønnsforskningen.

Det er på tide at staten begynner å gå foran med et godt eksempel i likestillingspolitikken i stedet for å klamre seg til myter og fortsette på stø kurs mot likestillingspolitisk konkurs.