Ikke bare russerne bør inviteres til frigjøringsjubileet for Øst-Finnmark | John Berg
Den sovjetiske tilbaketrekkingen høsten 1945 var ikke en tosidig affære der Stalin lot sin lille nabo få tilbake sitt.
Ved 75-års feiringen av Øst-Finnmarks frigjøring 25. oktober må faktagrunnlaget i regjeringens taler sitte bedre enn ved 70-års feiringen i 2014. Frigjøringen i 1944 må markeres. Men den sovjetiske tilbaketrekkingen høsten 1945 var ikke en tosidig affære der Stalin lot sin lille nabo få tilbake sitt.
Fortellingen her handler om en europeisk poker.
Se på kartet!
Etterkrigstidens øst-vest sonegrense i Sentral-Europa gikk slett ikke der sovjetere fra øst og amerikanere og briter fra vest møttes i krigens sluttfase. Bortsett fra lengst i nord, var Elben avtalt som foreløpig demarkasjonslinje.
Amerikanerne nådde Elben to uker før sovjeterne, sør for Magdeburg 11. april 1945. De krysset elven 12. april og tok byen 18. april. De tok Leipzig, den største byen i området, 18.-20. april. Herfra rykket de østover til de igjen nådde Elben. Nord for Magdeburg nådde de Stendal og sør for Leipzig stanset de foran Chemnitz, DDR-tidens Karl Marx Stadt. Først 25. april nådde sovjeterne Elben ved Torgau, nordøst for Leipzig, der amerikanerne ventet.
Se på kartet! Amerikanerne sto nå midt inne i de store, sørlige delene av det som kort etter ble sovjetisk østsone, senere den østtyske staten DDR.
Amerikanerne gikk også inn i Tsjekkoslovakia, der de tok Pilzen. Lengst i nord møtte britene sovjeterne langs en 110 kilometer lang front fra Wismar ved nordkysten og sørover, godt inne i den senere østsonen. Sør for fronten fikk britene kontakt med amerikanerne ved Wittenberge (som ikke må forveksles med Wittenberg).
Over 40.000 av de 109.000 kvadratkilometerne av Tyskland som ble sovjetisk østsone, senere DDR, ble erobret av vestmaktene og ikke av sovjeterne. Og litt av Tsjekkoslovakia. Dette var fakta på bakken.
Derfor ble den tyske riksørnen fjernet fra et norsk krigsmonument | Håkon Rune Folkenborg
Dragkampen før kald krig
Ordningen som nå fulgte var et resultat av Jalta-konferansen i februar 1945 og en serie mindre og mer detaljerte overenskomster der sonegrensene ble fastlagt.
Fra Magdeburg trakk amerikanerne seg tilbake 50 kilometer vestover og fra områdene øst for Leipzig 150-180 kilometer, til det som så ble sonegrense, senere grense mellom DDR og Forbundsrepublikken Tyskland. I nord trakk britene seg tilbake 50 kilometer.
Det meste av dette skjedde 1-4. juli. Stalin fikk Magdeburg, Leipzig, Wismar og alt. Vestmaktene fikk sine soner i Berlin, med forbindelser gjennom østsonen og tre luftkorridorer. Slik begynte dragkampen som innledet den kalde krigen.
Gi-og-ta poker
Det er i denne sammenhengen vi må se den sovjetiske tilbaketrekkingen fra Øst-Finnmark.
I 1945 var vestmaktene og Sovjet inne i en gi-og-ta poker som Øst-Finnmark ikke kan skilles ut fra.
Stalin ville neppe forkludre spillet i Sentral-Europa, der det sto om de store gevinstene, for en bit Finnmark. Øst-Finnmark sto knapt på agendaen, men det var litt uro, og sovjeterne klaget til vestmaktene over sen avvæpning av tyskerne i Nord-Norge. Partene spilte sine kort. Øst-Finnmark gled til slutt inn i det riktige dragsuget.
Ikke knirkefritt
Alt gikk ikke knirkefritt. På Bornholm nektet tyskerne å overgi seg. Sovjeterne bombet øya og erobret den. Det ble snart klart at de hadde liten lyst til å oppgi denne bastionen i Østersjøens innløp, men til slutt forlot de øya i mars 1946.
Øst-Finnmark var langt fra så viktig for sovjeterne. I nord hadde de erobret finske Petsamo (Pechenga) med havner og grensesonen med nikkelgruvene. Norsk område var noe annet. Norge hadde stelt seg slik at vi var en vestalliert krigførende stat som kunne baute seg unna Stalins krav på Svalbard og ambisjoner om havner.
Krigen i nord
Offensiven i nord startet 7. oktober 1944, øst for Petsamo. Tyskerne var da såvidt i gang med en planlagt retrett, Operation Nordlicht, til Lyngen i Troms, det smale, gode forsvarsterrenget mellom Skibotn og det nøytrale Sveriges nordligste punkt.
Hitler hadde godkjent dette fire dager tidligere, fordi man fryktet økt vestalliert aktivitet mot tyske ubåter i Norge, mot de sårbare forsyningslinjene på kysten og som et vestlig signal til Stalin om at han burde ligge unna. Dessuten mente Albert Speer at Tysklands lagre av nikkel nå var tilstrekkelige.
De harde kampene fant sted øst for grensen. Hovedsakelig kjempet tyskerne for å redde unna sine svære forsyningslagre, noe de i liten grad klarte. 22. oktober anmodet de Hitler om taktisk handlefrihet, noe de fikk etter få timer. De rømte Kirkenes på to døgn. Sovjeterne stanset ved Tana.
Hindre påskudd for Stalin
Ved våpenhvilen etter Finlands ulykkelige «fortsettelseskrig» mot Sovjet 1941-44 var finnene pålagt å få tyskerne ut av landet. Det var maktpåliggende at Stalin ikke fikk påskudd til å hevde at de fortsatt spilte sammen med tyskerne.
Hitler hadde lenge presset på ved å gi og holde tilbake forsterkninger, våpenhjelp og forsyninger. Men etter at Sverige lovet å holde Finland med korn og andre levnetsmidler i seks måneder, begynte tyskerne å miste grepet.
Etter to alvorlige episoder, den siste ved Pudasjärvi nær Oulu 28. september der en finsk bataljon skjøt på tyskerne, forlangte den tyske generaloberst Lothar Rendulic at den lite tyskvennlige generalløytnant Hjalmar Siilasvou skulle stadfeste en tysk-finsk forståelse om tysk retrett nordover i selvvalgt tempo.
De tyske styrkene i Lyngen
Siilasvou avviste dette, med den begrunnelse at våpenhvilen med Sovjet gikk foran alt. Det kom til forholdsvis harde kamper mellom finner og tyskere ved Tornio, innerst i Bottenviken. Sent i januar sto nesten alle tyske styrker fra både Finland og nordfronten i Lyngen.
Rendulic mistenkte at Stalin hadde tvunget finnene til å åpne en akse for et sovjetisk angrep via Nord-Sverige mot Narvik. Fra Lyngen mente man at man også kunne forsvare Narvik.
Det var ikke sovjeterne i Tana som drev tyskerne tilbake til Lyngen. Vi bør kanskje invitere britene og amerikanerne, og noen finner, til feiringen?
Regjeringen får se på kartet her også, og ordlegge seg. Den får takke soldatene som frigjorde Øst-Finnmark, ære de falne og vite at vi slapp grusomhetene som fulgte sovjetiske tropper mange andre steder.
- Les også:
