Jeg er oppvokst på Svalbard. Det er en pussig plass. | Vår Aunevik

Det er billigere å kjøpe klær, men jeg får ikke lov til å plukke blomster. Og avstandene er så korte at jeg knapt får hørt ferdig én sang før jeg er fremme.

Longyearbyen er en pussig plass. Folk har bygd opp et totalt isolert samfunn uten noen nabokommuner, byer eller landegrenser. Uten reklameplakater, togstasjoner eller kjøpesentre.

Det finnes bare fire mil med bilvei. Om det er positivt eller ikke å bo i et så lite samfunn, kan diskuteres.

Jeg er overbevist om at der du vokser opp og miljøet du vokser opp i, har minst like mye å si som hvordan foreldrene dine oppdrar deg. Jeg vil si at Longyearbyen har formet meg positivt, og det er jo enda godt når man bor på et sted med både isbjørn og permafrost.

Slakt i barnehagen

I barnehagen på Svalbard får man oppleve mange ting man ikke gjør i andre barnehager. Jeg husker spesielt godt den årlige reinsdyrsjakten, der vi fikk være med på å slakte. Jeg plukket på magesekken, tok på øynene og kastet rundt på tungen. Det hadde jeg ikke gjort i dag, det skal være sikkert.

Som ungdom skulle jeg gjerne hatt et litt større utvalg av både gutter og butikker. Samtidig føles det trygt ikke å ha så mange å forholde seg til. Selvfølgelig er det positivt med korte avstander til både idrettshall og skole, men av og til kan det nesten bli altfor kort. Jeg rekker ikke engang å høre ferdig én sang før jeg er fremme, og jeg liker musikk!

Mamma eier en kafé. Den er ganske populær. Selv har jeg ikke vært der så mange ganger, for som man sier: Skomakerens barn er dårligst skodd. Jeg har jobbet der av og til for å få litt ekstra penger. Her produseres også verdens nordligste sjokolade. Den skal visst være veldig god, men igjen, du vet: skomakerens barn og sånn.

Når folk spør meg om hva pappa driver med, har jeg egentlig ikke noe godt svar, for jeg vet faktisk ikke helt hva han gjør. Jeg tror det er litt av hvert; det er jeg egentlig ganske sikker på. Det jeg synes er morsomt med pappa, er at han gikk fra å være fattig hundekjører i Karasjok til nå å ha relativt god økonomi med egen bedrift og hele pakken. Hvem vet – kanskje er Longyearbyen mulighetenes by?

Klimaendringene på kroppen

For ikke så lenge siden var det skolestreik for klimaet, til og med her i lille Longyearbyen. For det er tross alt her vi ser forandringene i klimaet tydeligst. Gjennomsnittstemperaturen har økt, og selv om det kan være digg med litt varmere vær, er det ikke like digg med mye nedbør.

All snøen og regnet kan føre til flere skred og økt skredfare. Varmere temperaturer kan føre til at permafrosten forsvinner. Det er den som gjør at bygningene her står stødig.

Til og med jeg, som bare er 16 år, merker store forskjeller fra da jeg var barn. Vinteren blir kortere og sommeren lengre.

For hundre år siden satt Svalbardstraktatens fedre seg ned for å skrive Svalbardtraktaten. De hadde nemlig en tanke om at den arktiske naturen var sårbar. Derfor inneholder traktaten en artikkel som pålegger Norge et ansvar for å verne Svalbards naturmiljø.

Ikke lov å plukke blomster

Det har blant annet ført til at reglene for ferdsel i naturen her på Svalbard er svært strenge. Jeg har for eksempel vokst opp med ikke å få lov til å plukke blomster.

Det finnes ikke så veldig mange av dem her, men det var litt trist ikke å kunne plukke dem vi faktisk fant. Så hver sommer på hytten i Nord-Norge plukket jeg alle blomstene jeg så, til og med de brune, fordi jeg kunne.

Jeg har tenkt mer og mer på hva jeg kan gjøre for klimaet i det siste. Ikke at jeg har begynt å streike eller aksjonere for klimaet, men jeg gjør småting som å slå av lyset, dusje kortere og kjøpe mindre klær. Det går egentlig ganske greit, bortsett fra det å kjøpe mindre klær. For på Svalbard er det både toll- og avgiftsfritt. Det er perfekt når man er en stor klesentusiast som meg.

Svalbard for alle

Her i Longyearbyen kan alle lykkes, og da mener jeg alle. Det kan vi takke Svalbardtraktaten for. Borgere og selskaper fra alle traktatland har lik rett til adgang og opphold på Svalbard.

Alle borgere fra land som har skrevet under på traktaten, har mulighet til å flytte hit, jobbe her eller starte sin egen bedrift. Man kan gjerne si at Svalbardtraktaten har gjort Longyearbyen mindre norsk. Jeg sier ikke at dette er direkte negativt, for det er mange positive sider med et flerkulturelt samfunn også. Men det kommer ikke bare gode ting ut av denne traktaten.

Noe jeg for eksempel opplever som urettferdig, er situasjonen til broren min Trym, som har Downs syndrom. De som bestemmer i Longyearbyen, er ikke forpliktet til å tilby ham spesialundervisning på videregående, slik den overordnede Svalbard-politikken er i dag. Derfor går han ikke på skole lenger.

Trym har i likhet med meg bodd her hele livet, i 17 år. Tror politikerne at det vil flytte hundrevis av familier med barn med Downs syndrom til Svalbard med en gang de tilbyr videregående til én som har det?

Som sagt: Svalbard er en pussig plass. Svalbard er kaldt, mørkt, lyst, vindstille, stormfullt, øde, inkluderende, ekskluderende, vakkert og urettferdig.

Svalbard er en plass for thailendere, filippinere, russere, polakker og mer til. Svalbard er internasjonalt. Svalbard er Norge. Svalbard er mangfold – takket være Svalbardtraktaten.

Teksten er skrevet som en del av prosjektet «Artica Writings», initiert av kunstnerresidensensen Artica Svalbard.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.