Hva er kirkenes metoo-øyeblikk? | Gyrid Gunnes
Det er viktig å minne om at det i sentrale deler av samfunnet, eksempelvis Den norske kirke, ikke har vært noe metoo-opprop.
2019 har vært et år fylt med nye omdreininger i metoo. Eksempler er den nylig avsagte dommen mot Cissi Wallin og bokutgivelsene til Haddy Njie og svenske Katarina Frostenson. Dette kan skape et inntrykk av at man i 2019 har satt et punktum for metoo, og at det som gjenstår er presseetiske og juridiske opprydninger.
Ingen metoo-opprop i kirken
Det er derfor viktig å minne om at det i sentrale deler av samfunnet ikke har vært noe metoo-opprop, eksempelvis Den norske kirke. Dette fraværet trenger ikke bare være en mangel, men kan også forstås som en kreativ mulighet til å tenke rundt forholdet metoo og kirken.
Man må ha et blikk for at trossamfunn ikke bare er voksne arbeidstageres arbeidsliv, men et fellesskap bestående av både voksne og barn. Virkeligheten innbefatter ikke bare nåtiden, men også lesning og tolkning av hellige tekster.
Fortellingen om kong David
At menn i maktposisjoner benytter makten til å skaffe seg seksuelle fordeler, er kunnskap like gammel som fortellingen om kong David, som sendte sin undersått Uria i døden for å kunne gifte seg med hans vakre kone Batseba. Det metoo gjorde, var å fortelle fortellingene om seksuell trakassering på en ny måte.
I stedet for at slike fortellinger blir rammet inn som fortellinger om å være et offer, som har lidd og delvis fortsatt lider, var de første som retwitret metoo ikke kjent i offentligheten primært som ofre for seksuell trakassering. Snarere tvert imot: Metoo startet ikke i hjelpeapparatet eller interesseorganisasjonene, men blant skuespillere i Hollywood.
Metoo viser frem seksuell trakassering som en integrert del av det normale i liv og yrkesliv. Metoo kan derfor forstås som en reforhandling om forholdet mellom seksuelle krenkelser og normaliteten. Metoo viste frem hvordan normaliteten – at Harvey Weinstein eller andre menn i maktposisjoner kan bruke sin makt til å oppnå seksuelle goder – rommer en voldelighet som var så vanlig at den var blitt usynlig. Det var derfor ikke virkeligheten som ble ny med metoo, men øynene som så på virkeligheten.
Forstått som en reforhandling av forholdet mellom normalitet og seksuelle krenkelser, hva er det da vi ser når vi ser på kirkene? Forstått som en mulighet til å se normaliteten og sedvanens potensielle vold, hva er kirkenes metoo-øyeblikk?
Marias lovsang
Én ting som blir synlig, er hvordan tradisjonelle lesninger av hellige tekster underkommuniserer hvordan makt, kropp, kjønn og medbestemmelse settes i spill. Et eksempel er en tekst i julens randsone, nemlig teksten om at Maria blir fortalt av engelen Gabriel at hun skal bli gravid og føde Jesus (Lukas 1:26-56). Søndagen da disse tekstene leses, Maria budskapsdag, er ofte en dag for familie/barnegudstjeneste.
Men i et metoo-perspektiv kan vi spørre om Maria-tekstene ikke bare handler om moderskap og barnelykke, men også om kjønnet og kroppslig oppmerksomhet i en kontekst av stor asymmetri merket av kjønn: Gud er i overveldende grad både i Bibelen og i gudstjeneste mannlig.
Å bli fortalt at man skal bli gravid når det er stor asymmetri mellom partene, gjør at muligheten til å si nei er begrenset eller fraværende. Og hvis neiet ikke er mulig, er da jaet mulig? Et eksempel på et kirkelig metoo-øyeblikk kunne være å lese Marias lovsang (Lukas 1:47-55), ikke som et uttrykk for takknemlighet til Gud, men heller som den ultimate patriarkalske fantasi: En kvinne som forstår seg selv om en tjenerinne for hva det måtte være, og som faktisk liker det.
Homofilidebatten
Metoo, forstått som en synliggjøring av normalitetens potensial for vold, kaster også et nytt lys på synet på skeiv seksualitet innenfor kirken, homofilidebatten. At denne er blitt forstått, også av den liberale siden som jeg selv tilhører, som en debatt og en uenighet som usynliggjør at det som står på spill ikke er det samme for begge parter: For den heterofile parten (enten man er for eller mot) handler saken om et engasjement.
For den andre parten handler saken om selveksistensberettigelse og legitimiteten ved ens egen seksualitet. Når homofilidebatten er blitt normalisert som noe man kan være for eller mot, usynliggjøres denne asymmetrien. Slik fremstår partene som likeverdige diskusjonspartnere.
Et kirkelig metoo-øyeblikk er å avvise retorikken rundt skeiv seksualitet som en debatt, som noe man kan velge å være for eller mot, og erstatte den med en erkjennelse av det illegitime i at heterofile skal tilta seg retten til, med dogmatikken som argument, å mene noe om gyldigheten ved andre voksnes frivillige og samtykkende seksuelle praksiser.
Kritisk prøving av kirkelige praksiser
Et tredje eksempel er kravet om sølibat i Den katolske kirke. I de siste tiår har offentligheten lyttet til svært mange historier om seksuelle overgrep begått av katolske prester mot barn og kvinner.
Det er selvsagt viktig å fastholde det personlige ansvaret hos hver enkelt av disse prestene. Likevel er det grunn til å spørre om det er et trekk ved hvordan Den katolske kirke velger å organisere sitt arbeidsliv på som bidrar til at overgrep skjer. Ikke å gi sine prester legitime og ordnede former for samliv, er ett eksempel.
Sølibatet er ikke en fiffig og eksotisk raritet, men en institusjon som har vist seg i praksis å skade og ødelegge barn og kvinner. Et kirkelig metoo-øyeblikk kunne være at protestantiske kirkeledere verden over gikk sammen og oppfordret Den katolske kirke til å avskaffe sølibatet som en tvungen ordning. Dette vil være å velge solidaritet med de barn som er rammet, og som i fremtiden vil kunne rammes. Ikke med andre kirkelige ledere på tvers av kirkesamfunn.
Slike eksempler viser hvordan relasjonen metoo og kirken fortsatt har et stort og utømt potensial for kritisk prøving av kirkelige praksiser. Metoo gir et bidrag til å anlegge et vedvarende, kritisk og selvkritisk perspektiv på hvordan normaliserte kirkelige praksiser og lesninger av hellige tekster kjønnet og asymmetriske. En slik posisjon leder ikke til ateisme og utmeldelse av det religiøse fellesskapet, men kan snarere være en kilde til fornyet fordypelse og solidaritet.
