Hvit januar

Mye har gått som håndballforbundet har ønsket den siste tiden. Etter først å ha hatt en avgjørende og særdeles omstridt rolle i valget av Berit Kjøll som idrettspresident i høst, startet Håndballforbundet året ved å vise prinsipiell styrke ved å droppe samarbeidet med Oslofjord Arena og dets eiere – som preludium til å kunne nyte å se landslaget for menn briljere i EM-starten, foran et entusiastisk publikum i Trondheim.

Men det er ett tema sporten ikke liker og blir konfrontert med- rett og slett fordi det ikke er fremprodusert noe godt svar: Hvorfor er sporten så blinkende mono-alt-som-er? I kultur, bakgrunn og etnisitet er det norske håndballandslaget – særdeles monotont.

Ingen spillere med ikke-vestlig bakgrunn har klart å kvalifisere seg til å representere Norge på øverste nivå i håndball.

Ingen forbilder

Og ikke bare Norge, når vi først er inne på EM. Mesterskapet har aldri vært større. Men mengden spillere med bakgrunn utenfor verdensdelen er oppsiktsvekkende lav.

Befolkningssammensetningen i Europa endrer seg markant. Håndballen forblir like statisk og mono-etnisk. Og virker i tillegg å ha det helt fint med det.
Allerede i desember 2014 sa landslagstrener for de norske kvinnene, Thorir Hergeirsson, dette til VG:

– Norges Håndballforbund er et foregangsforbund på mange områder. Men vi har ikke lyktes med integrering. Ikke i det hele tatt. Når vi har såpass mange flerkulturelle mennesker i Norge, så burde det vært flere i håndballen. Vi må gjøre en selvransakelse og se hvor vi har bommet.

Selvransakelsen, i den grad den har skjedd, har så langt ikke gitt synlige resultater.

Grunnene er selvsagt mange.

Håndball er mest av alt en liten sport på verdensbasis. Og når verden kommer til oss, er det uten kunnskapen vi selv tar for gitt. Veien inn i sportens fascinerende indre har da også vist seg lenger enn vi kanskje har forutsatt.

Det er ingen forbilder.

Minoritetsungdommer har ingen med bakgrunn tilsvarende sin egen som er ledestjerner inn i idretten. Enklere blir det ikke når håndball fortsatt omtales som noe så arkaisk som «jentesport» i overraskende mange miljøer. Fordommer er fordommers beste venner. Og 2/3 av de aktive håndballspillerne i Norge er fortsatt jenter og kvinner.

Lang prosess

Det blir spådd at suksessen til dagens herrelandslag kan endre dette bildet og skape grunnlaget for å få frem nye stjerner med annet opphav. Men slike prosesser tar 10–15 år.

Støtten hjemmefra til å drive en sport de ikke kjenner er veldig ofte begrenset og mangelfull. Den norske idretten er også i stor grad basert på en frivillighet og foreldredeltagelse som ikke er vanlig i mange andre kulturer. Uten denne er man utsatt som idrettsutøver. Frafallet kommer statistisk sett tidligere.

Håndball blir heller ikke sett på som et særlig attraktivt løp, verken sosialt eller karrieremessig.

Idrett på høyt nivå er dessuten krevende både tidsmessig og økonomisk, blant befolkningsgrupper som ikke er de mest bemidlede. Overskudd i tid og midler til å dyrke fritidsaktiviteter som vi gjør i Norge er stort sett et vestlig fenomen.

Mange innvandrerforeldre foretrekker også at ungdommen prioriterer utdannelse eller jobb.

Eller fotball.

Verdens største sport er også Norges og Europas største, og er kjent i alle verdenshjørner. Attraksjonsverdien, sportslig som sosialt, ved fotballen er det største hinderet for å få dyrket frem stjerner av de mange håndballtalentene som tross alt er her i landet.

Antallet aktive spillere i Norges Håndballforbund er nemlig på over 137 000 – og stigende. Det stiger bare ikke der vi – i denne sammenheng – kunne ønsket oss. For, som landslagsspiller Kristian Bjørnsen sier det: – Det kunne skapt en litt annerledes og spennende håndballkultur.

Én av sju

Antall innvandrere i Norge er i overkant av 14 prosent. Eller én av sju, som også er antallet spillere på banen på et håndballag. Men den ene spilleren med innvandrerbakgrunn som til enhver tid burde vært på banen for det norske landslaget, er ikke der – og har aldri vært det. Spørsmålet er når han – eller for den del hun – dukker opp. Det er overraskende få signaler på at det er i nærmeste fremtid.

Alle innbyggere i en nasjon bør ideelt sett ta en viss del i det vi kan betegne som fellesarven. Og for et flertall av nålevende nordmenn har håndball-landslagene blitt intet mindre enn nasjonal kultur.

Mesterskapene, EM eller VM, for våre yndlinger rammer nå inn året, med herrene i januar og kvinnenes som det siste som skjer før julefeiringen i desember. De er også noe av det sterkeste vi har av fellesskapsopplevelser. Få ting engasjerer så bredt i nasjonen i løpet av et år som internasjonale håndballmesterskap, ville det eller ei.

Integreringsfremmende lavterskelsport

Og da trenger vi representativiteten vi ikke er i nærheten av.

Så vil man anføre at utfordringen er den samme innen andre sporter vi setter høyt her i Norge, som ishockey og ikke minst langrenn. Men disse er mye mer krevende når det gjelder økonomi og fasiliteter.

Håndball har alle forutsetninger for å kunne være integreringsfremmende. Det er en lavterskelsport som er veldig tilgjengelig landet rundt – også i de områdene der andelen innvandrere er høyest. I Oslo er denne 33.1 prosent, i særklasse høyest i landet.

Men også så langt nord som i Båtsfjord er prosentdelen innvandrere 30 prosent. Heller ikke derfra har vi fått landslagsspillere i håndball.

Men der Båtsfjord Sportsklubb ikke engang har en egen håndballavdeling, så består Region Øst, som Oslo er en vesentlig del av, av hele 137 aktive håndballklubber – med alt det betyr av lag og aktivitet. Inkludert en stor tetthet av håndballklubber i Oslo øst.

Likevel har dette ikke medført landslagsspillere med bakgrunn fra ikke-vestlige land.

Les Bleus

Statistisk er dette oppsiktsvekkende. Kulturelt er det veldig langt unna å være overraskende. Håndball er – og forblir åpenbart – et vestlig fenomen, og så vidt det.

Landslagstrener Christian Berge peker jo også på sportens manglende status når NRK søker forklaringer på det manglende kulturelle spennet i håndballtoppen.

Men det er ikke dermed sagt at det skal forbli sånn.

De eneste i verdenstoppen som har klart å gjøre sitt landslag representativt for nasjonens multietniske sammensetning, er Frankrike. Franskmennene har sine helt åpenbare problemer med innvandring og integrering, men har klart å gjøre sport til en arena for fellesskap.

Første gang det ble manifestert, var da det såkalt nye Frankrike vant VM i fotball på hjemmebane i 1998 – med et lag bestående av spillere med bakgrunn fra en rekke nasjoner og verdensdeler. Trikoloren, som er navnet på det franske flagget, ble den gang omskrevet til «black, blanc, beur», eller på norsk noe sånt som svart, hvit og arabisk.

Dagens håndball-landslag er et tilsvarende produkt av det moderne Frankrike. Ingen av de andre som deltok i EM, er noe tilsvarende.

– Synes ikke det er et problem

Eva Skei er prosjektleder for inkludering i Norges Håndballforbund, basert i Trondheim. Hun sier mye fornuftig om grunnene til at det er som det er. Det som er atskillig merkeligere, er at hun, som representant for håndballforbundet, uttaler at hun ikke ser på det som et problem.

For det er et åpenbart problem for håndballsporten at den ikke klarer å gjøre seg attraktiv for alle nasjonens folkegrupper, nye som de mer tradisjonelle.

Fremtiden er nemlig ikke så hvit som Skei – eller alle med nyttårsforsetter i den retning – kunne tenke seg.