Kort sagt, tirsdag 25. februar
Den franske intelligentsiaen. Tillitsbasert styring. Middelklassen på Grønland. Virkelighetsfjern litteraturkritikk. Råderett over Svalbard. Her er dagens kortinnlegg.
Bomskot om den franske intelligentsiaen
Jon Langdal har god grunn til å nyansere det karikerte biletet Sylfest Lomheim teiknar av Jean-Paul Sartre i artikkelen om Albert Camus i Aftenposten 23. januar. Og med rette peikar han på at Lomheim underslår at Camus, som opphavleg var kritisk til Frankrikes politikk i Algerie, frå 1956 nekta å uttale seg offentleg om krigen sidan forsoningslina hans ikkje førte fram.
Men Langdal gjer seg sjølv skuldig i ein skivebom når han påstår at bortsett frå Sartre og «liberalaren» Raymond Aron støtta fransk intelligentsia krigen mot algeriarane som kravde sjølvstende. Krigen reiste tvert imot ein brei motstandsfront. Fronten, der Sartre stod sentralt, strekte seg frå framståande katolske intellektuelle som François Mauriac, forfattarar som Alain Robbe-Grillet, Françoise Sagan og Claude Simon, til radikale universitetsfolk, forleggarar, skodespelarar og andre. I denne fronten stod aldri Aron, sjølv om han meinte at algerisk sjølvstende var historisk uunngåeleg.
Langdal gjer seg òg skuldig i ei unyansert framstilling av det franske kommunistpartiet. For sjølv om det av taktiske grunnar støtta opptrappinga av krigen sosialisten Guy Mollet stod for, tok det etter kvart sterk avstand frå målet med krigen og særleg metodane. Kommunistar som matematikaren Maurice Audin og avisredaktøren Henri Alleg fekk betale dyrt for motstanden (Audin vart arrestert, torturert og drepen av den franske hæren. Alleg vart arrestert og torturert, men slapp frå det med livet).
Svein Erling Lorås, tidligere universitetslektor i fransk områdekunnskap, Universitetet i Oslo
Styring av offentlig sektor
Tillitsbasert styring nevnes ofte når styring av offentlig sektor drøftes. Senest av Kristin Clemet i hennes kommentar i Aftenposten 16. februar. Hun mener, som Jonas Gahr Støre også har påpekt, at det mål- og resultatbaserte styringssystemet som offentlig sektor styres etter i dag, er for rigid, for tidkrevende og for detaljstyrende. Støre foreslår å innføre en tillitsreform i offentlig sektor. Clemets forslag er å styre offentlig sektor «bedre i stort og mindre i det små».
Forslaget hennes er inviterende. Det gir rom for ulike tolkninger. Clemets forslag kan for eksempel oppfattes som en døråpner for tillitsbasert styring, selv om hun bedyrer at forslaget er forankret i mål- og resultatbaserte styringsprinsipper. Hun mener at mål- og resultatstyring på sitt beste er tillitsstyring satt i system. Fra mitt rektorståsted mener jeg at tillitsbasert styring er et annet styringssystem enn det mål- og resultatbaserte. Hovedforskjellen ligger i styringsgrunnlaget.
Grunnlaget for styring av skolen i et mål- og resultatbasert styringssystem utgjøres i hovedsak av data hentet fra undersøkelser, prøver og tester og av resultater fra forskning.
Grunnlaget for en tillitsbasert styring av skolen dannes av skolelederes og læreres erfarings- og forskningsbaserte kompetanser (det profesjonelle skjønnet) og deres smådatakunnskap om elevenes utvikling (informasjon som knytter skolens valg, vurdering, opptreden og handling til elevresultater).
Clemets forslag kan forstås i retning av å balansere profesjonalisering ovenfra (styre bedre i stort) med skolens profesjonalisering innenfra (styre mindre i det små), og at balansen opprettholdes også når skoleeier og skolenivået er uenige om tiltak. Det er jeg i så fall enig med henne i. Men er det det hun mener?
Jeg håper at Clemet avklarer hva hun mener med å «styre bedre i stort, og mindre i det små», og at Støre kommer med en avklaring som vil vise at en tillitsreform i offentlig sektor baseres på tillitsbaserte styringsprinsipper.
Øyvind Sørreime, tidligere rektor i Stavangerskolen, forfatter av boken «Tillit og styring i skolen»
Er gentrifisering et ensidig onde for Grønland?
I Aftenposten torsdag 20. februar skriver Daniel Vernegg og Hannah Eline Ander at en oppussing av gatene på Grønland ikke løser områdets utfordringer.
De er bekymret for at oppgraderingen vil føre til gentrifisering, slik at Grønlandsområdet etter hvert vil bosettes av folk fra middelklassen fremfor folk med lavere kjøpekraft.
Byrådets planlagte oppgradering bygger på en områdeløft-metodikk som går ut på å forbedre områder med lave levekår ved å gjøre utsatte steder mer attraktive, samtidig som stedsidentiteten bevares. Dette skal på Grønland skje gjennom gateopprustninger, flere parker og grøntområder, lekeplasser og trygge skoleveier.
Slike forbedringer kan kanskje bidra til noe gentrifisering, men er det så galt?
Grønland preges av fattigdom og er blant nabolagene med størst levekårsutfordringer i Oslo (AFI 2017). Seks av ti barn vokser opp i fattigdom og med dårlige boforhold. Uteiemarkedet preges av usikre leiekontrakter. Uteområdene er få og slitte og brukes av både barn og rusmisbrukere.
Forskning (AFI 2017) viser at det å bo på steder preget av dårlige levekår, reduserer livssjansene. Fattigdom påpekes som ett av flere forhold som opprettholder sosial ulikhet og som hemmer sosial mobilitet. Derfor er det positivt at det flytter inn folk fra såkalt middelklasse i fattigere områder. Hvis ikke konserveres nabolag preget av fattigdom.
Samtidig skal byrådet også føre en offensiv bypolitikk som sikrer at folk med lav inntekt kan bli boende i Oslo. Derfor utvikles en tredje boligsektor, og derfor har byrådet sikret at subsidiert husleie ikke øker i 2020. Men for å skape en positiv områdeutvikling er utvilsomt fornying gjennom et områdeløft et gode, også for befolkningen som bor der i dag.
Lillian Bredal Eriksen, Bystyrerepresentant i Helse- og sosialutvalget i Oslo bystyre for MDG
Virkelighetsfjern litteraturkritikk
Noe gikk galt i Preben Jordals forsøk på å anmelde Cesilie Holcks roman Til døds 15. februar. Anmeldelsen er problematisk av flere årsaker og kan ikke stå uimotsagt. For det første er romanen ikke anmeldt på egne premisser, men i lys av mediedekningen som er blitt bokens forfatter til del. For det andre er Jordals påstand om utlevering av privatlivet alvorlig og svakt begrunnet.
Når Jordal tar for seg romanens mottagelse, bruker han forfatterens uttalelser som prisme for sin lesning. Han viser til et intervju med Dagbladet hvor Holck forteller om hvordan hennes egen far døde av kreft. Jordal slutter derfra at romanen utlever Holcks far. Men Holcks roman er fiksjon.
Aftenposten, som har holdt fanen spesielt høyt i forsøket på å gå opp grensegangene mellom liv og diktning, bør utvise spesiell aktsomhet i bruken av begrepet virkelighetslitteratur. At Til døds har forfatterens erfaringer som forutsetning, gjør den ikke automatisk til en selvbiografisk fortelling. En slik lesning, med umyndiggjørende personkarakteristikk av Holck som «en forfatter som har opplevd altfor mye død altfor tidlig i livet», er ikke bare uetisk, den er litteraturvitenskapelig banal.
Jordal antyder at oppmerksomheten romanen har fått, er et uttrykk for en manipulasjon av markedet fra forlagets side, og at det ikke er romanens kvalitet og forfatterens prosjekt i seg selv som fortjener oppmerksomhet. Han nevner heller ikke at samtlige av de seks andre anmeldelsene er positive.
Selv en slakt skal være redelig. Jordals anmeldelse viser at han trenger sterkere redaksjonell motstand før polemikken settes på trykk.
Nora Campbell, forlagssjef, Aschehoug Skjønnlitteratur
Om Norges råderett over Svalbard
Igjen presser Russland oss oppe på Svalbard. Norges råderett over Svalbard ble vedtatt i San Reno i 1920 som del av oppgjøret etter første verdenskrig. Dette ble internasjonal lov ifølge Wienkonvensjonen om traktatretten. San Reno-vedtaket ga samtidig verdens jøder råderett over et stort område de kalte Palestina. Golan var inkludert. Jødenes Palestina ble også internasjonal lov ifølge samme konvensjon. Stormaktspolitikken førte imidlertid til at 77 prosent av mandatområdet Palestina ble skilt ut. Dette ble senere til nasjonen Jordan.
Etter internasjonal lov er Norges krav på Svalbard nøyaktig like sterkt – eller svakt – som Israels krav på det opprinnelige mandatområdet Palestina. Kanskje tiden er inne for å vurdere hvorvidt Russland bør få overta 77 prosent av Svalbard. Da får vi sikkert like mye fred derifra som Israel får fra sine naboer.
Martin J. Eide, pensjonert høyskolelektor, Høgskolen i Bodø
