Sandvikarevyen 2020: Artig og gjennomført på sitt beste

Men av og til blir det rett og slett for mange ord i Sandvikarevyen.

Vår vurdering:

Det beste med Alle digger dinosaurer er dinosaurene. Publikum går inn i et dinosaurgap, og der venter et sceneteppe med to vulkaner. I taket henger et nydelig laget dinosaurskjelett. Jurassic Park-musikk ruller i kafeen, der vi får servert steinaldermat. Åpningsnummeret er et artig dukketeater med dinosaurer som «gleder seg fremtiden». Hva kan vel gå galt i dinosaurenes fremtid?

Temaet er gjennomført, og elevene ved Sandvika bruker det på en god måte til å snakke om klimakrisen – og en stor, stor kjærlighet til dinosaurer.

På sitt beste gir Sandvikarevyen stikk til blant annet miljøengasjert ungdom som ikke egentlig er så miljøengasjert, Bærums ordfører, Gjert Ingebrigtsen og Frp.

Godt manus

I en nydelig sketsj går to unge miljøforkjempere hjem for å ha sex etter en demonstrasjon. Dirtytalken spiller på miljø:

– Kom igjen, jeg er så våt at snart finnes ikke Maldivene eller Venezia lenger, sier Sofie Kaardal.

Men vent! En engangskondom! Av gummi! Kan det egentlig brukes? Even Landmark vil ikke godkjenne en eneste liten «prøveboring av Lofoten» uten.

Denne sketsjen fungerer fordi den er sjarmerende.

Men generelt blir manuset for teksttungt. Det er mange replikker, og sketsjene er for lange. Artige ideer mister sjarmen sin når minuttene går, som i sketsjen der paleontologene graver i fortiden og finner sin egen PTSD. Eller sketsjen om han som tar med sin nye dinosaurkjæreste hjem til foreldrene – som viser seg å være artssjåvinister.

Godt, men mye spilt

Når vitsene trekkes ut, blir det baktungt – selv om teksten er velskrevet og ordspillene gode. Det er også lite undertekst i manus. De fleste vitsene forklares ut, og undervurderer dermed publikum.

Høna og egget konkurrerer om å komme først til solsengen, i en søt sketsj der evolusjonen møter sydenturismen. Dessverre må den eggkledte skuespilleren fortelle publikum at hun er et egg.

Skuespillerne er blitt dyrket frem og får vise frem det de er gode til. Cecilie Von Krogh Fagtuns mimikk er storartet. Camilla Solem og Even Jåvold Landmark klarer begge å være morsomme uten å overdrive, noe de viser til fulle i en far-datter-sketsj. Ømheten er nydelig akkurat der.

Lekende musikk

Bandet er dyktige og ikke minst stilige, der de sitter bak noen lekre sceneelementer. Det er morsomt at bandsjefen har på seg Wilma Flintstone-kostyme, og de leker seg gjennom musikken.

De store dansenumrene er overraskende velkoreograferte – imponerende – og fulle av energi. I det beste av dem, bekymrer fiskerne i Nord-Norge seg for all plasten i havet, før de skjønner at de kan spare mange penger på emballasje. Fisken er jo ferdig innpakket!

Metanivå

Noen ganger går skuespillerne ut av rollene sine. «Hei, dette var den eneste guttasketsjen!» roper de mannlige skuespillerne da Cecilie Von Krogh Fagtun kommer inn på scenen fra en tidligere sketsj.

Det er befriende latter, men da en skuespiller reiser seg «fordi jeg tror min karakter ikke har noen funksjon», tar jeg meg i å tenke at sketsjen burde være morsom nok i seg selv.

Dinosaurene ville vært stolte av sine fans i Sandvika, men som millenniumskvinne drømmer jeg om bitte litt mer.