Hemmeligheten bak OL-løpet som tok pusten fra en hel skiverden

Ingen trodde at 22 år gamle Thomas Alsgaard skulle vinne tremila under OL på Lillehammer i 1994.

Likevel slo han storfavoritten Bjørn Dæhlie med nesten 50 sekunder.

– Etterpå satt vi litt og tenkte «Hva var det egentlig som skjedde i dag?», sier NRKs langrennsekspert Torgeir Bjørn.

– Jeg følte meg udødelig

Siden det ikke er noe aktiv sport på grunn av koronaviruset, har NRK de siste ukene sett tilbake på noen av de største, norske idrettsprestasjonene gjennom tidene.

I den anledning røper Thomas Alsgaard hva han gjorde før og under OL-tremila i 1994.

Vi starter med det han ikke engang selv klarer å forklare.

– Den dagen følte jeg meg udødelig. Det er ikke så lett å skjønne, men noen dager i en karriere er bare sånn. Kroppen bare går og går. Du bare venter på neste bakke, men den er ikke lang nok, sier Alsgaard til NRK i dag.

Han og Bjørn Dæhlie har snakket om det flere ganger. For de har begge opplevd det. Det alle utøvere drømmer om; å ha en helt eventyrlig dagsform som kommer på toppen av alt annet.

Men de har ikke funnet ut hvordan man styrer den. Plutselig er den bare der.

– Jeg har også opplevd det på treningsturer hjemme i Romeriksåsen, forteller Alsgaard.

Han anslår at man i løpet av en karriere i beste fall har en åtte til ti slike dager.

Han kaller det flaks at en av dem kom i sprengkulda på Lillehammer, 14. februar 1994. For når en slik dagsform kommer på toppen av en allerede toppet mesterskapsform, da går det fryktelig fort.

Trodde ikke på sekunderingene

– Sekunderingen jeg fikk ut på andrerunden stemte ikke i mitt hode, sier Alsgaard om løpet.

Etter halvgått tremil ledet han med ti sekunder ved runding inne på Birkebeineren skistadion. Han nøt jubelbruset fra publikum, for han var sikker på at det var siste gang han kom til å lede. Han var sikker på at Dæhlie, Vladimir Smirnov og de andre etablerte løperne kom til å ta ham igjen.

– Den første sekunderingsposten ute på andrerunden ropte så at jeg ledet med 17 sekunder, men jeg hørte ikke ordentlig, og så stemte det heller ikke med mitt eget hode, jeg tenkte jo at jeg kom til å tape. Men så ble det 20 sekunder og så økte det bare mer og mer, sier Alsgaard.

Ladet opp med rolig tremil på halvannen time

Det var en ubeskrivelig følelse.

Men dette OL-gullet handler om mer enn bare en helt ellevill dagsform. For Thomas Alsgaard var allerede i en utrolig god form, både fysisk og teknisk, da starten gikk.

Noe han fikk et hint om da han to dager før løpet gikk gjennom løypa på det som skulle vise seg å være en tid bare snaut 20 minutter dårligere enn løpstiden - uten å bli sliten.

Den dag i dag er det ikke mange som lett går to runder i 15-kilometersløyfa på Lillehammer på under halvannen time, slik Alsgaard gjorde som en kontrollert gjennomkjøring to dager før tremila i 94.

Veien frem til denne gullformen startet allerede i tenårene, sammen med faren, men det kommer vi tilbake til.

Hadde ikke vunnet ett eneste renn før OL

Først må vi ta et steg tilbake for å forstå hvor stor Alsgaards prestasjon faktisk var i dette OL-løpet. Vi må å se på maktforholdet i langrennsverden før OL på Lillehammer.

Det var gått seks verdenscuprenn den sesongen. Kasakhstanske Vladimir Smirnov hadde vunnet fem av dem. Dæhlie ett. Alsgaards beste plassering før OL var en 7.-plass.

I generalprøven, som den gang var så mye som fire uker før lekene, var han ett minutt og åtte sekunder bak Smirnov på en 15 kilometer i Holmenkollen.

22 år gamle Alsgaard hadde sin første sesong på elitelaget, hadde ikke vunnet ett eneste verdenscuprenn og ble kalt «junior».

– Før start så man jo for seg duellen Dæhlie mot Smirnov, men så kom det en unggutt og feide alle av banen. Vi tenkte: «Hva var det for et slags løp Thomas Alsgaard vartet opp med i dag? Den måten han tok seg frem i terrenget på?», forteller Torgeir Bjørn.

I 1994 mesterskapsdebuterte han som kommentator, den gang på radio.

Bjørn var en av flere som gikk ut i OL-løypene rett etter rennet og forsøkte å etterligne den nye teknikken som, ifølge Bjørn, «hadde tatt skiverden med storm».

Men selv var ikke Alsgaard klar over hvor overlegen han var de andre, for uten internett fikk han aldri sett gulløpet om igjen. Det var først da han i 40-årsgave, 18 år senere, fikk en DVD med alle sin seire han så hele rennet fra start til mål.

– Da så jeg jo at jeg lå lysår foran de andre teknisk, sier Alsgaard nå.

Og det er dette som trekkes frem som hovedgrunnen til at 22-åringen knuste alle: Teknikken.

– Det var fy-fy og folk ristet på hodet av det

På TV-bildene ser det ut som han går i sakte film, men sannheten er at han serverte skiverden et stilstudie de aldri før hadde sett. Og det var på ingen måte tilfeldig.

– Jeg hadde jo en far som var veldig fornuftig, og i min ungdomstid fokuserte han på å jobbe med teknikk fremfor mengde og styrke. Jeg gikk veldig mye uten staver. Også på juniorlandslaget, ofte til hoderisting og latter fra det etablerte miljøet. Det var jo bare de som skulle lære å gå på ski som skulle gå uten staver, ikke landslagsløpere, forteller Alsgaard.

Da han etter hvert begynte med høydesamlinger tok han det flere hakk videre. Både på 3000 meter i italienske Val Senales og 2000 meter i Seiser Alm la han på høstsamlingene ut på opptil tre timers langturer uten staver. Stikk i strid med anbefalingene.

I høyden sies det at man skal gå kontrollert for å ikke skade formen. Noe man sjekker ved å gjennom økta måle melkesyreverdiene i musklene, såkalte laktatmålinger.

– Jeg måtte prøve å lure meg unna helseteamets laktatmålinger for det er jo opplest og vedtatt at laktat over én er livsfarlig i høyden, mener Alsgaard og legger til:

– Men jeg hadde en helt annen oppfatning og erfaring rundt det. Det er klart at det skaper mye melkesyre å gå en to og en halv timers tur på 3000 meter i Val Senales uten staver.

– Det er fy-fy og folk rister jo på hodet av det, men jeg gjorde det for å rive og røske i muskulaturen. Rett og slett for å tørre å være litt tøff, og for å kjøre meg i senk, sier Alsgaard og understreker at han selv følte han hadde god kontroll.

– Alsgaard leverte en ren teknisk knockout

Torgeir Bjørn har vært teknikktrener for noen av Norges beste langrennsløpere og skiskyttere, og studerte med stor interesse teknikken til Alsgaard under OL-tremila i 94.

Det at Alsgaard hadde gått mye uten staver gjorde at han fikk et bedre grunnmønster i teknikken, forklarer Bjørn. Og at han ble sterk i beina til å skyve både langt og tungt med begge bein.

– Vi var vant til å se Dæhlie, Smirnov og Myllylä gå med høy frekvens å bruke masse krefter i motbakkene og så kom det plutselig en her som bare seilte opp bakken.

– Alsgaard gikk mer som en skøyteløper enn det de vanlige langrennsløperne gjorde. Han satt litt dypere og hadde renere bevegelser enn alle de andre. Han demonstrerte en teknikk i det løpet som ingen andre var i nærheten av. Det var en ren teknisk knockout, sier Bjørn.

Brukte fysikkboka for å bedre teknikken

Én ting var at han hadde gått mye uten staver, men hvordan klarer en ung skiløper å løfte en teknikk til et helt nytt nivå?

– Jeg brukte fysikkboka fra videregående, røper Alsgaard.

Det var det eneste faget han virkelig interesserte seg for. Det den unge Alsgaard leste om lover og regler for kraft og retning, overførte han til teknikktrening i langrenn.

Som at man skaper mer fart ved å sparke til siden enn bakover, for da blir trykkfasen lengre, og jo lengre trykkfasen er jo mer kraft skapes fremover og jo fortere går det.

Det var ikke det at ingen hadde prøvd dette før. Svenske Marie-Helene Östlund viste for eksempel elementer av denne teknikken allerede under VM Oberstdorf i 1987, da hun tok gull på den gamle VM-øvelsen 20 kilometer.

Det var heller ikke det at Alsgaards OL-konkurrenter ikke forsto at det mest effektive var å skyve til siden i stedet for bakover. Det var jo tross alt skøyting og ikke klassisk. Dessuten hadde Alsgaard brukt teknikken hele sesongen, og flere hadde forsøkt å tilegne seg deler av den i månedene før OL.

Det var bare det at Thomas Alsgaard løste det bedre enn noen annen - særlig på OL-tremila i 1994.

Teknikken gikk, helt konkret, ut på at han brukte beina som i enkeltdans, og armene og overkroppen som i padling. Det var rett og slett en mellomting av de to teknikkene og fikk navnet «enkeltdanspadling».

Det skal sies at Alsgaard også brukte andre typer skøyteteknikk, som dobbeltdans, men det var enkeltdanspadlingen som virkelig skilte ham fra resten.

– Det ser ut som han er på søndagstur

Det kanskje mest ikoniske bildet fra tremila er da Alsgaard passerer 22,1 kilometer på Sjøsetra - det høyeste punktet i løypa.

Bjørn Dæhlie hadde nettopp tatt ledelsen med et hav av tid, men så kom Alsgaard og tok ledelsen med 34,5 sekunder på Dæhlie igjen. Og likevel så det på TV ut som han ikke tok i.

– Det ser ut som han er på en søndagstur. Og det på en mandag, utbrøt NRK-kommentator Jon Herwig Carlsen i ekstase over det han forsto var i ferd med å skje.

Dæhlie trodde ikke på sekunderingen

På sekunderingsposten snudde Bjørn Dæhlie seg mot landslagstrener Inge Bråthen for å sjekke om tiden faktisk stemte.

Det ble fanget opp av TV-kameraet som du kan se her:

– Dæhlie følte virkelig at han hadde gira om og at han skulle lede. Derfor snudde han seg. Det var som om han tenkte «Hæ? Hørte jeg riktig?», sier Erik Røste.

Røste er i dag skipresident, men var under OL på Lillehammer leder for det norske støtteapparatet og rekruttlandslagstrener i langrenn. På tremila sto han på den nest siste sekunderingsposten før mål.

– Jeg tror vi alle ble veldig overrasket, sier Røste om det som skjedde den dagen.

For han var det ekstra spesielt siden han hadde fulgt Alsgaard helt fra juniorlandslaget. Da OL-bragden kom, var det Røstes fjerde år sammen med den olympiske debutanten.

Han hadde tippet en topp seks-plassering på Alsgaard.

– Jeg følte jeg pleide å treffe ganske bra siden jeg kjente Thomas godt, men denne dagen traff jeg ikke på noen som helst måte, sier han.

– Det kom helt ut av det blå

Det gjorde heller ikke Alsgaard selv. I NRK-podkasten «I det lange løp» snakker Alsgaard både om formtoppingen som gjorde ham så god og om at målet før tremila var å komme blant de ti beste.

– Så det som skjedde var surrealistisk. Det kom helt ut av det blå. Det er ingen tvil om det, sier han i podkasten.

Til slutt vant han med 47,2 sekunder foran selveste Bjørn Dæhlie på sølvplass.

Alsgaard var så suveren at han på de siste kilometerne rakk å reflektere rundt det han da forsto at kom til å skje.

– At jeg Thomas Alsgaard skulle inn i historiebøkene. Mitt navn sammen med de store olympierne og de store idrettsheltene. Jeg husker jeg tenkte hvor rart det var.

I mål ventet Dæhlie. Han var den første til å gratulere. I NRKs OL-studio samme kveld sa han til Alsgaard:

– Jeg lover på tro og ære å aldri kalle deg junior mer.

Selv var Alsgaard, som ofte ellers i karrieren, ganske nøktern. Veien var kort mellom det han selv mente var dårlig form og kjempeform. I treningsdagboka etter gulløpet står det derfor bare:

«OL 30 kilometer. Ble nummer én.»

Men én ting er han klar på: han har aldri vært redd for å gå sine egne veier.

– Det har jeg aldri hatt problemer med, men jeg har møtt mye hoderisting og spørsmål også, sier Alsgaard.

En av få nordmenn med individuelt gull i tre forskjellige OL, blant annet en tremil i 1994 som tok pusten fra en hel skiverden.

Les også følgende historier:

• Bjørndalens «umulige» gull: – Var overbevist om at noen skulle slå meg
• Skimeisterskapet som sjokkerte: Svart snø og handkle dynka i diesel