Fronter utenriksministeren merkevarekampanje eller endret utenrikspolitikk? | Malcolm Langford og Sigrun Moss

Norge har tradisjon for å ikke tråkke viktige stormakter på tærne, ikke for å være tydelig.

Det er en måned til valget til FNs sikkerhetsråd. I en kronikk i Aftenposten den 24. mai begrunner utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) hvorfor Norge fortjener ett av to tilgjengelige seter, og erklærer hva Norge skal gjøre med dette.

Vi er enig i at et sete i sikkerhetsrådet kan tjene Norges interesser. Men vi stusser når Søreide skriver om folkeretten. Norge skal være «tydelige og gjenkjennelige» og «skal arbeide for respekt for folkeretten, inkludert humanitærretten og menneskerettighetene».

Søreide mener det er en «naturlig forlengelse av norsk utenrikspolitikk». Men det hun skriver om, er til dels ny utenrikspolitikk. Lover Norge en ny kurs eller er dette bare pynt i sluttspurten av kampanjen?

Ingen tydelig stemme

At Norge har vært «tydelig» på folkerettsområdet, kan man sette spørsmålstegn ved. Det «gjenkjennelige» er vel heller at Norge ikke er tydelig ovenfor nære allierte eller viktige handelspartnere.

I kronikken forsikrer Søreide at Norge «skal ivareta forholdet til nære allierte». For eksempel hører våre NATO-allierte sjelden en tydelig norsk stemme når de bryter folkeretten, det være seg USAs rakettangrep i Syria eller Tyrkias invasjoner av Nord-Syria. Da Kina unnlot å slippe den kreftsyke nobelprisvinneren Liu Xiaobo ut av fengsel, veide Norge sin stillhet-for-handel-avtale med Kina tyngre enn folkerett.

Norges konkurrenter for setene i sikkerhetsrådet, Irland og Canada, er nok tydeligere stemmer på folkerett.

Irland er ikke NATO-medlem, et selvstendighetsargument de bruker aktivt i kampanjen. Som EU-medlem kan Irland delta i kritikk av folkerettsbrudd uten betydelige økonomiske konsekvenser. Canada er NATO-medlem, men har en tydelig stemme i mange folkerettssaker. Da kvinnelige aktivister ble arrestert i Saudi-Arabia, kom Canada til deres forsvar til tross for økonomiske represalier. Norge var stille.

Hvordan skal Norge være tydelig i sikkerhetsrådet?

Tråkker ikke på stormaktstær

Der Sverige – som var i sikkerhetsrådet 2017–2018 – har tradisjoner for tydelighet, med arven fra Olof Palme og motstand mot Vietnamkrigen, har Norge en sterkere tradisjon for å ikke tråkke viktige stormakter på tærne eller å fremstå som en mulig fredsforhandler.

Som Tove Gravdal skrev i Aftenposten nylig, vil Norge slite med «bøllene» i sikkerhetsrådet – USA, Kina og Russland. Det er vanskelig å forestille seg at Norge skal være tydelig mot alle tre, selv om folkeretten skulle tilsi kritikk. Det ser vi i koronakrisen.

Norge var en av de siste til å støtte Australia og EUs krav om en gransking av virusutbruddet, selv om Kinas unnlatelse av å advare er et klart brudd på folkeretten. Norge vil vel unngå den økonomiske straffen som Australia umiddelbart fikk av Kina.

Mye å bevise

Utenriksministeren innledet kronikken sin med at «vi kan ikke overlate forsvaret av norske interesser til andre». Men bør verden overlate sine interesser til Norge?

Det Norge lover er lovende, men det vil medføre at Norge staker ut en ny kurs: Å gå fra en stille og usynlig troverdig partner, til en tydelig forsvarer av den internasjonale folkeretten.

Vi kan håpe, men vi tviler.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter