Oslobiennalen: Det ble lite «kunst i fleisen» på folk | Anne Hilde Neset
Det er særdeles positivt at kommunen ønsker å sette kunst på agendaen i byen og vise den frem internasjonalt. Men er dette riktig vei å gå?
«En ny satsing på visuell kunst skal formidle kunst til et stort publikum og treffe byens innbyggere der de ferdes: Oslo vil gi deg kunst rett i fleisen», skrev kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) i et debattinnlegg i denne avisen 8. februar 2018.
Oslobiennalen skulle oppfylle dette mandatet, som en stor, ny kulturmønstring for offentlig kunst i kommunen. Denne skulle styrke kunstnere og feltet som helhet og ikke minst gi Oslo en internasjonal profil.
Det er særdeles positivt at kommunen ønsker å sette kunst på agendaen i byen og vise den frem internasjonalt. Men er dette riktig vei å gå?
Anmeldelse av Oslobiennalen: Kunst man nesten ikke merker
Særdeles hissig debatt
Nå foreligger internrapporten for første år. Har prosjektet lykkes så langt?
Rapporten viser at Oslobiennalen har gått på en stor budsjettsmell, og at Kulturetatens ledelse har overtatt den overordnede styringen, altså har satt prosjektet under administrasjon. Dette på tross av at biennalen allerede har en mannsterk administrasjon.
Det er mange spørsmål som henger ved prosjektet, og det har vært mye kritikk både til Kulturetaten og til politisk ledelse underveis fra feltet selv.
For hvordan ser det ut når kommunen lager sin egen kunstinstitusjon i form av en biennale, ansetter kuratorer og programmerer kunst selv?
Hvor forsvant det norske kulturpolitiske prinsippet om en armlengdes avstand mellom kunst og bevilgende myndighet?
Skal denne nye institusjonen støtte de eksisterende strukturene i byen, eller blir den en konkurrent?
Oslobiennalen har ingen søkbare midler og få samarbeidspartnere i byen. Den har ikke vært «litt ditt og litt mitt». De har i stor grad operert uten transparens. Det er blitt dårlig mottatt av et felt med skranten økonomi. Resultatet etter at rapporten kom ut, er en særdeles hissig debatt i kunstfeltet.
Oslobiennalen: Kunsten trives dårlig som en del av et kommunalt informasjonsregime | Jonas Ekeberg
Sitter langt inne å kritisere
Skal en offentlig etat være en arrangør? Kulturmidlene i Oslo kommune er knappe. Institusjonene i Oslo er hardt presset økonomisk og får mye ut av hver krone.
Vi samarbeider om ressurser, informerer hverandre om internasjonalt pressebesøk, låner teknikk og kompetanse av hverandre og koordinerer kalendere slik at flest mulig mennesker skal kunne oppleve mest mulig kunst.
Vi har et ekstremt begrenset markedsføringsbudsjett og faglige ambisjoner langt over økonomisk evne.
Det sitter langt inne å kritisere hånden som mater. Avhengigheten som institusjoner og kunstaktører har til Kulturetaten, gjør det fryktelig vanskelig å reise spørsmål ved prioriteringene innad. Dessuten vil man ikke gi kulturfiendtlige politiske miljøer et poeng.
Kunstinstitusjoner er også midt i fleisen på folk, for å bruke kulturbyrådens uttrykk. Kommunen skal virke gjennom sine institusjoner, ikke som egen aktør med lite transparens.
Problematisk på flere måter
Den interne rapporten om prosjektet avdekker en rekke problematiske faktorer.
Det økonomiske først: Mønstringen har kostet 42 millioner kroner så langt, inkludert forprosjekt. Den gikk hele seks millioner kroner i underskudd første året med program, i 2019, som er en femtedel av budsjettet på 27,9 millioner kroner.
I en serie artikler i Klassekampen har ledelsen i biennalen kommentert at grunnen for en slik budsjettsprekk er at kunstprosjektene ble større og flere enn planlagt. Kulturetaten i Oslo kommune eier biennalen og er oppdragsgiver. Hvor var de da prosjektene svulmet? Hva slags kontroll ligger til grunn hos styre og ledelse? Nå har en av kuratorene gått av.
Så det institusjonelle. Er biennalen blitt en muskel som kan styrke feltet? Institusjoner i Oslo med ambisjon og samfunnsoppdrag langt over økonomisk evne er ikke styrket etter biennalen. I en by med så mange gode kunstnere, så mange gode initiativer og en akutt mangel på kunstneres produksjonsmidler ser det ikke ut til at den kommunale biennalen har bidratt til å styrke Kultur-Oslo så langt.
Nå går det et gufs gjennom kunstfeltet. Vil biennalen, nå med et digert budsjettunderskudd, tvert om bidra til å svekke det?
Holder det mål kunstfaglig? Mange norske og utenlandske kunstnere bidro med gode prosjekter. Samtidig gikk veldig mange av disse prosjektene folk hus forbi. Til og med aktører på innsiden, som er over gjennomsnittet interessert i kunst, gikk glipp av mange forestillinger og verk.
Det ble lite «kunst i fleisen» på folk.
Frykten for at biennalen var til for å se bra ut i utlandet er blitt reist av feltet.
Hent frem kunstplanen
Politisk må man kunne stille spørsmål om prioriteringer. I en skuff på Rådhuset ligger Oslo kommunes kunstplan. Den ble vedtatt i 2019, men har vært usynlig siden. Der er de tre hovedmålene at kunst skal være tilgjengelig for alle, at Oslo skal ha gode vilkår for kunstproduksjon og visningssteder og at Oslo skal utvikles som internasjonal kunstby med lokal forankring.
Det allerede eksisterende kunstfeltet gjør alt dette så godt som budsjettene deres tillater. Dersom biennalen skal fortsette ut den selvpålagte biennaletiden på fem år og fortsette å koste betydelige midler, er det en god start å hente frem kunstplanen: tilgjengelighet, gode vilkår for visningssteder og produksjon og internasjonalt fokus med lokal forankring.
