Tinder i koronaens tid
Du og jeg skulle møtes den kvelden Norge gikk i krisemodus.
- Kjersti F. Ruud-Salomonsen
Denne artikkelen er over tre år gammelDebatt2019 hadde lært meg å ikke ha forventninger. Jeg gikk inn i det nye året med dyrekjøpte erfaringer og var skeptisk til det meste. Det satt langt inne å laste ned Tinder.
Men jeg måtte jo begynne et sted.
Du dukket opp der, få uker før 12. mars kastet en mørk skygge over Norge. Etter en første kaffedate på Bystasjonen, måtte neste møte derfor bli en spasertur rundt Store Lungegårdsvann.
Med god avstand gikk samtalen i samme tempo som oss.
«Jeg søkte meg inn på studiet tre ganger og takket nei til plassen tre ganger. Så jeg vet egentlig ikke om det å studere blir riktig for meg», sa jeg.
«Alt til sin tid», svarte du.
Det minnet meg om noe bestefaren min kunne ha sagt, etter å ha slurpet i seg de siste dråpene svart kaffe med knuste sukkerbiter og speide utover havet. Det var noe fint ved å høre det uttrykket igjen. Med hendene rundt en overpriset havrelatte, smilte jeg og lyttet.
Jeg fikk vite mye om deg og lurte på hva du satt igjen med om meg.
Hvilepulsen var relativt høy i fjor. Pausene ble kortere, måltidene sjeldnere og nettene rastløse. Staheten jeg ikke visste jeg hadde, gjorde at jeg kom i mål med alt rundt juletider. Da kunne jeg endelig slappe av.
Så kom 2020. Så kom korona.
Plutselig ble jeg sittende stille, omgitt av fire vegger og meg selv. Tankene slo baklengssalto, og jeg fikk altfor mye tid til å tenke.
Du og jeg skulle møtes den kvelden Norge gikk i krisemodus. Vi skulle ta et glass eller tre ute. Nå torde jeg plutselig ingenting lenger. Hvordan skulle vi møtes nå? Og når kunne vi egentlig møtes?
«Alt til sin tid», sa du.
Jo da, men alt kan vel ikke ha en tid? Hvorfor måtte korona få en tid? Første måneden var verst. Det hele var uvirkelig, og jeg følte meg fanget i isolasjonen.
Permittert fra jobb og langt vekk fra familien, prøvde jeg å tenke på andre ting. Dette er tiden for å gjøre alt jeg ellers ikke har tid til, tenkte jeg. Problemet var at jeg da fikk så mye å gjøre at jeg verken ble konstruktiv eller effektiv, men i stedet lammet av tanken på alt jeg ikke fikk til.
Jeg tok et oppgjør med meg selv. Jeg måtte faktisk stoppe opp og bare være i det.
Mens tiden sto stille, regnet jeg med at du kom til å gå lei. Jeg torde jo bare å møtes ute med avstand og Antibac. Men så sendte du melding igjen. Jeg foreslo ny luftetur. Det var du med på.
Nok en runde rundt Store Lungegårdsvann, mens jeg snakket mye om korona. Jeg prøvde å le av meg selv når jeg fortalte om alle de ekstreme tiltakene mine, men egentlig var jeg skikkelig redd.
«Jeg må slutte å lese nyhetene», sa jeg.
Da sa du at du for lengst hadde akseptert at det som skjer, er utenfor vår kontroll.
Det har jeg tenkt mye på. Jeg kan faktisk ikke kontrollere noe som allerede kontrollerer meg. Uansett hvor mange ganger jeg ringer foreldrene mine og gjentar alle smitteverntiltak de må gjennomføre, kan jeg ikke styre dem.
Jeg kan heller ikke tvinge forbipasserende til å hoste i albuekroken, eller hindre reality show-deltakere fra å feste sammen.
Alt til sin tid. Nå er det koronaens tid. Skuldrene begynte å senke seg.
Og du og jeg? Vi var bare i øyeblikket. Utendørs, med avstand og Antibac, men møtene ble et slags fristed. Det kunne gå uker mellom hver gang vi hadde kontakt, men det plaget meg ikke.
Nå bor vi i hver vår by. Vi har helt forskjellige planer, og vi vil forskjellige ting. Nå sitter jeg ganske bekymringsløs foran PC-en og skriver ned ord som kanskje blir trykket. Noe du kanskje leser, hvis du åpner BT akkurat i dag.
Alt til sin tid, tenker jeg. Og om vi har en tid? Det får tiden vise.
Dette er et av bidragene til BTs skrivekonkurranse «Historier fra pandemien». Les flere av bidragene under.
